Omtrent dette sa jeg, nokså høyt, i sekstiårsdagen til en god venn av mine foreldre:

Det er ikke ofte jeg får mulighet til å snakke for en så gammel forsamling. Og det er jo litt typisk at sekstiåttere som dagens jubilant ikke vil ha noe av taler og andre slags borgerlige klisjeer, men satser på unge og friske underholdningsinnslag, uten å en gang spørre om hva han kommer til å få høre. Er det nytt og annerledes, er det sikkert bra, har han tenkt. Den manglende kvalitetskontrollen som har brakt meg hit i dag er typisk for forholdet mellom folk som meg og folk som dere, og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å snakke litt om hva dere egentlig har gjort med oss.

Mens foreldrene deres gikk stivpyntet og rakrygget, men noe motvillig inn i fremtiden, brukte dere blomsterbarn av seksti- og syttitallet tiden på å utfordre de etablerte sannhetene deres, radbrekke de autoritære styresettene, og elske hemmningsløst med hverandre, i Slottsparken snarere enn ektesengen. Alt dette er selvfølgelig flotte ting å gjøre. Men det har gjort det veldig vanskelig for oss som kommer etter å gjøre opprør mot verdiene deres, fordi vi ved å gjøre det bare ville etterlignet dere.

Fred, frihet og alt gratis, liksom. Hvordan skal man hate slike idealer? Hvordan skal ungdommen kunne gjøre sin plikt, og spytte foreldregenerasjonen i ansiktet, i fremskrittets navn, når mor og far ser manglende respekt for eldre som tegn på individualisme og virkelyst? Hva er egentlig individualisme, nå som absolutt alle har fått indoktrinert egenartens evangelium siden toårsalderen?

Generasjons-dialektikken som har tjent oss så trofast i århundreder fungerer ikke under slike forhold, så i stedet for revolusjon har vi fått apati, ironi, vulgærkapitalisme og nå sist sosiale medier. Sosiale medier!? Det betyr at hvem som helst kan være med, uansett hvor lite de har å si. Trine Skei Grande følger meg på Twitter! Jeg er sjokkert selv. Ingen kvalitetskontroll. Og dere bør ikke tro at dere er uskyldige i alt dette, bare fordi det er snakk om relativt nye ting dere ikke skjønner så mye av ennå. Det første store datanettverket i verden ble satt i drift i California i 1969. Det var hippier som lagde det. Nerde-hippier, men hippier likefullt.

Jeg tilhører den absolutt siste generasjonen som kan bekrefte empirisk at verden fungerer sånn noenlunde uten internett. I hvert fall kunne den det. Jeg kan huske at blekk på papir var den viktigste kilden til informasjon, og at alle sosiale situasjoner inkluderte øyekontakt. Jeg kan se opplysningstiden i det fjerne, selv om jeg tar avstand fra den som totalitær, rasjonalistisk, rasisitisk og binær. En som er ti år yngre enn meg kan neppe si det samme.

Men det er et paradoks at samtidig som kommunikasjonsteknologien tok skrittet fra analoge til digitale signaler, gikk de kritiske tenkerne i human- og samfunnsvitenskapene til harde angrep på et tankesett som skiller skarpt mellom godt og ondt, svart og hvitt, oss og dem. En kan si hva en vil om de politiske implikasjonene av postmodernistisk filosofi, men den mye utskjelte relativismen har hatt enorm kulturell innflytelse. Dere som gjorde opprør på sekstitallet, reagerte først og fremst på på det logiske resultatet av en strengt regelbundet epistemologi, nemlig et institusjonalisert, konformt og gørrkjedelig samfunn. Det var selvfølgelig ikke annet å gjøre enn å la håret vokse og dra frem en gitar. Problemet er bare at dere har lykkes så godt. Deres revolusjon gikk ikke svanger med sin egen oppløsning. Ungdommen i dag hører fortsatt på Bob Dylan. De som vil være rebeller, må melde seg inn i et politisk parti.

Og det verste er at alt dette stort sett er en god ting. Dylan er bra. Og dere har jo lært oss at det er bra å prate om ting, med familie, venner, helsepersonell, psykologer, finansrådgivere, journalister, politikere, hvemsomhelst som er villig til å høre. Og det er jo det. Bra for vår mentale helse, bra for demokratiet, bra for empatien i samfunnet. Internett er drevet av dette idealet, og lar oss dele kreativiteten vår og si meningene våre helt ukritisk, i et offentlig rom med et innholdstilbud som daglig overgår etterspørselen med flere hundre prosent. Dette har gjort oss til en kvalmende lykkelig generasjon, så glade i oss selv at vi knapt kan vente til det blir mulig å klone sin egen kropp for å kose med den. En sosialt ekstremt veltilpasset generasjon det ganske ofte føles litt ekkelt å være en del av.

Så takk for det, og takk for meg.

Det dukket akkurat opp et nytt valg på Googlesiden min: My Notebook. Nettskyen vokser sakte men sikkert. (En skulle nesten tro det var ruskevær i vente.) Det hadde jo vært greit å ha notater tilgjengelig fra en hvilken som helst maskin med nettilgang, men akkurat nå fungerer ikke boksen teksten skal skrives i. Hverken i Firefox eller Opera (som kjører i Ubuntu 8.10). (Jeg har forøvrig ikke hatt noen av problemene Eirik Newth kan melde om, heldigvis, (med trykk på heldig), så løp og kjøp, folkens.) Foreløpig må jeg derfor klare meg med Tomboy. Men mens jeg sitter her og irriterer meg lett over tilsynelatende å ha blitt fratatt en mulighet jeg ikke visste fantes for en drøy time siden, en mulighet til å gi Google tilgang på enda mer informasjon om meg og mitt, kan jeg ikke hjelpe å undres: Hva skjer hvis fascister konsfiskerer databasene deres? Jeg tror de trenger en enorm selvdestrueringsknapp.

Bilde av loop_oh. CC:BY-SA

Dette ser egentlig litt lovende ut. Med forbehold om at jeg ikke kan noe om hav og strøm og sånt, selvfølgelig.

The new device, which has been inspired by the way fish swim, consists of a system of cylinders positioned horizontal to the water flow and attached to springs.

As water flows past, the cylinder creates vortices, which push and pull the cylinder up and down. The mechanical energy in the vibrations is then converted into electricity.

…

Michael Bernitsas, a professor of naval architecture at the university, said … “If we could harness 0.1 per cent of the energy in the ocean, we could support the energy needs of 15 billion people. In the English Channel, for example, there is a very strong current, so you produce a lot of power.”

… til å prøve BumpTop i privat beta.

[TEDTALKS AnandAgarawala_2007-embed_high.flv]

Problemet er bare at programmet kun er tilgjengelig for Windows, så nå må jeg prøve å få fikset Vista-partisjonen min, som jeg ikke har brukt siden Servicepack 1 gjorde det umulig å boote. Anmeldelse følger dersom jeg lykkes, eventuelt får lånt en annen maskin.

Bilde: Dennis Stefani. CC: BY-NC-ND

Det kommer ikke til å bli mye kjendiseri i denne bloggen fremover. Men det er faktisk ganske kult at Gwen Stefani og Gavin Rossdale lisensierer babybildene sine under Creative Commons. Det er antagelig en av de beste måtene å redusere paparazziinteresse på. Generelt har jeg ikke særlig sans for babybilder på internett, ettersom man ikke akkurat kan spørre babyen om den egentlig ønsker seg slik cybereksponering. Men for kjendiser er nok dette bedre enn alternativet. Når det gjelder navnet er jeg litt mer usikker. Zuma Nesta Rock? Var det ikke det cheyenne-indianerne kalte Pike’s Peak? Nuvel.

via Lessig

Eirik Newth skriver på sin fremtidsblogg om Buzz Aldrin, som i et intevju med Daily Galaxy hevder at bemannede ekspedisjoner til Mars bør ta sikte på etablere en permanent base der, og at astronautpionerene bør være forberedt på å tilbringe resten av livet på planeten. Dette er i tråd med Stephen Hawkings tanker om hvordan vi kan sikre menneskeartens overlevelse. (Se helt til slutten for et innblikk i hvordan talemaskinen til Hawking virker.)

[TEDTALKS STEPHENHAWKING-2008_high.flv]

Dette er tanker som vitner om et enormt ambisjonsnivå på menneskehetens vegne, og slike prosjekter ligger naturligvis flere tiår frem i tid. Men det minner meg litt om en gammel Marvel Comics historie jeg leste i et Nemi-blad for noen år siden. Her hadde forskere satt sammen en stor gruppe mennesker som skal legges i tidkapsler og sendes til en planet flere hundre års reise unna for å stifte en koloni. Dessverre har de fått med seg flere råtne epler i sitt utvalg, og en av dem allierer seg med en annen for å utsette oppvekkingen av de andre deltagerne, slik at de to kan utrope seg selv til eneherskere av planeten, som etter planen skulle være et demokrati. Jeg tror slike prosjekter nødvendigvis vil støte på en haug med uforutsette problemer, uten at det nødvendigvis er noe argument for å la være å iverksette dem

Jeg er ikke helt overbevist om at Eirik har rett i at ensomhet og hjemlengsel ikke vil noe problem ettersom “astronautene . . . tross alt [vil] ha god kommunikasjon med Jorda hele tiden.” Alt i alt ser jeg noe av de samme problemene som hefter ved det politiske systemet i USA: Du må være klin sprø for faktisk å ønske deg jobben som president, men det er sjelden gode nyheter at den som flytter inn i det Hvite Hus nok egentlig burde sett seg om etter et kollektiv der tvangstrøyer og psykofarmaka er lett tilgjengelig. Hva slags folk drømmer om å tilbringe resten av livet på Mars?

Likevel, bare det at en idé fremstår som konsentrert galskap har aldri tidligere hindret oss i å sette den ut i livet.

Håkon Wium Lie og resten av Standard Norges tidligere medlemmer.

Denne rapporten fra The Linux Foundation, som viser at en stor andel av videreutviklingen og vedlikeholdet av Linux blir gjort av fagfolk i arbeidstiden, er interessant av flere grunner. Først og fremst gir den et bilde på hvor viktig massekollaborasjon er i ferd med å bli, ikke bare som et sosialt fenomen, men i økende grad som forretningsmodell. I tillegg gir den en indikasjon på hvilke selskaper folk som er interessert i å støtte fri programvare bør handle fra. Men når dekningen, slik som i denne artikkelen (via slashdot), tar form av en slags avsløring av myten om at operativsystemet Linux er bygget på dugnad, i en tone som antyder at det man egentlig er interessert i å si er: “Se her! Penger er en avgjørende faktor for utviklingen av fri programvare også.” (selv om denne saken også kan leses som en avsløring av myten om Linux som et useriøst gutteromsprosjekt), blir totalbildet noe misvisende.

Linux er kjernen i operativsystemet GNU/Linux. Den utvikles av entusiaster, maskinvareprodusenter og andre som av ulike grunner har interesse av at den er best mulig. Alt arbeidet foregår under oppsyn av Linus Torvalds. IBM ønsker at Linux skal kunne brukes smertefritt på deres maskinvare, og det er derfor en god strategi å bidra til utviklingen av programvaren. Ettersom Linux er lisensiert under GPL, må all koden IBM har betalt sine ansatte for å utvikle gjøres tilgjengelig for alle interesserte, også deres konkurrenter. Når Linux blir mer utbredt, vil også konkurransen om å bidra med kode øke, hvilket hever kvaliteten på programvaren, og gjør den mer attraktiv for flere bedrifter, som igjen vil ha interesse av å bidra til utviklingen. Et klassisk illustrasjon av begrepene snøballeffekt og vinn-vinn situasjon. De eneste som tilsynelatende taper på at kommersielle bedrifter spiller en rolle i utviklingen av fri programvare, er de av oss som har et romantisk syn på fenomenet; vi som tenker at som brukere av GNU/Linux har vi tatt et politisk standpunkt mot megakorporasjoner og storfinans. Vi liker å tenke at “folk flest”, eller “brukerne”, ikke IBM og Novell, bestemmer over utviklingen. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å slutte å tenke på denne måten, samtidig som vi ønsker hjertelig velkommen innflytelse fra aktører med store økonomiske muskler.

Om GNU/Linux, slik det fremstår for en sluttbruker, var en organisme, ville Linux vært sentralnervesystemet. Dette er, som vi vet, en ekstremt viktig del av den organiske kroppen, noe alle mennesker er helt avhengige av, men likevel noe vi ikke tenker mye på i hverdagen. I vårt daglige liv virker øyne, fingre, føtter, lunger og fordøyelse vel så viktige for vår effektivitet og fornøyelse som sentralnervesystemet, men dersom det sistnevnte ikke fungerer optimalt, vil alt annet lide. GNU er kanskje hjernen til denne organismen, Gnome og KDE kan være huden, eller øynene, alt ettersom. Emacs kan for noen representere et par hender; for andre vil Firefox eller bash ha denne rollen. Metaforen kan strekkes til det absurde og tilbake igjen, men poenget er dette: Om du har problemer med sentralnervesystemet, vil du være villig til å bruke ganske mye penger på å oppsøke verdens fremste medisinske eksperter. Om hjertet skranter vil du kanskje foretrekke en noe billigere tur til Ullevål Universitetssykehus, mens en lei forkjølelse eller en brukket arm kan behandles av din lokale fastlege. For sjeldne sykdommer er kanskje ikke store og velkjente aktører det beste alternativet, ekspertisen befinner seg muligens i en nisjeinstitusjon. Skrubbsår pleier vi selv med salve og plaster, og en øm nakke kan en god venn eller partner massere.

Slik fungerer GNU/Linux også. Ekspertisen som trengs til å opprettholde selve kjernen er betydelig, og er derfor ofte godt betalt. Men det er ikke bare kjernen som utgjør operativsystemet. Det finnes tusenvis av små og store programmer til GNU/Linux, mange opprinnelig skrevet av tenåringer på hobbybasis, andre av profesjonelle programmerere som på eget initiativ fjerner irritasjonsmomenter fra hverdagen, mange av bedrifter med spesialiserte behov, og nesten alle vedlikeholdt og videreutviklet av en eller annen kombinasjon av disse. Avhenging av behov velger vi programmer fra ulike kilder. Sammen utgjør disse programmene, og alle modifikasjonene av dem, en gigantisk samtale, en samtale som har som mål å kontinuerlig forbedre kommunikasjonen mellom menneske og maskin (og maskiner imellom), fundert på et prinsipp om at alle skal ha tilgang på like vilkår. Denne samtalen utgjør GNU/Linux’ sjel, og den er det all mulig grunn til å beholde et romatisk syn på, økonomisk innflytelse på systemets kropp til tross.

Mine favorittministere gjennom alle tider (m.a.o. siden sent nittitall) er Landbruksminister Lars Sponheim og Utenriksminister Thorbjørn Jagland. I den nåværende regjering har jeg måttet holde en knapp på Jonas Gahr Støre, først og fremst fordi han var intellektuelt ærlig nok til å anerkjenne utfallet av det Palestinske valget i 2007. Plutselig ser vi imidlertid en outsider begynne å gjøre seg gjeldende i et ellers spredt og tilsynelatende uinspirert felt. Om Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys klarer å gjennomføre en statlig overgang til OpenDocument Format til tross for Microsoft-finansierte analyser som antyder at det vil «bli for dyrt», fortjener hun minst en pallplass, og kanskje også den gjeveste medaljen.

Åpne standarder er et udiskutabelt gode for alle som ikke er monopolister. De bidrar til at folk som ikke har råd til, eller ikke ønsker å bruke penger på, programvare fra Microsoft eller Apple likevel kan ta del i informasjonsrevolusjonen. Internett hadde ikke vært hva det er i dag om ikke HTML var en åpen standard.

På overflaten kan det kanskje se ut som om Econs konklusjon – at den rimelige løsningen på det økonomiske aspektet ved denne saken er å innføre to standarder, ODF samt Microsofts Open XML – holder mål. Dette er imidlertid en svært dårlig ide, til tross for hva de driver med i Danmark. Open XML tilfredstiller kanskje definisjonen på en åpen standard rent formelt, men jeg er ikke det minste i tvil om at dette i virkeligheten er snakk om et desperat forsøk fra Microsoft på å score goodwill-poeng blant ITkyndige (undertegnede på ingen måte inkludert), samtidig som de hever terskelen for å motivere vanlige brukere til å gå over til programvare som er åpen og fri både på papiret og, langt viktigere, i intensjon.

At Econ er kjøpt og betalt burde være åpenbart, men argumentasjonen til Operas teknologidirektør Håkon Wium Lie har jeg mindre forståelse for. Han har selvfølgelig rett i at tallene Econ presenterer er mildt sagt spekulative, men poenget er ikke, som han sier, at de feilaktig forutsetter at overgangen skal gjelde også utover det som er presisert. Forhåpentlig er vi her vitne til det første skrittet mot en fullstendig statlig overgang til åpne standarder og fri programvare, hvilket på lang sikt vil bety enorme innsparinger, ikke minst for skoler og mindre kommuner. Da spiller en eventuell investering på noen hundre millioner i startfasen liten rolle.

Se forøvrig også Eirik Newths alltid utmerkede blogg om saken, han er flinkere enn meg til å fatte seg i korthet.

Og helt til slutt: Heia Grande Røys! (Og beklager til alle som trodde overskriften refererte til Anniken Huitfeldt. Lykke til til henne også!)

Etter noen uker med dual booting mellom Ubuntu 7.10 og Windows Vista har jeg kommet frem til at det er en strukturell faktor som ligger til grunn for mye av forskjellen i brukeropplevelse mellom de to systemene. Begge er dypt paranoide systemer; spørsmålet er hva de er så redde for.

Vista-brukere vil ha merket seg at med default-instillingene intakt, ser en ikke standardmenyen (File Edit View etc.) i mange programmer, en kan ikke uten videre lagre noe i C:, og det dukker til stadighet opp en boks som ber en bekrefte at en faktisk har bedt maskinen om å utføre handlingen den er i ferd med å gjøre. Windows Vistas største skrekk er at brukeren eller systemet selv utilsiktet skal gjøre noe dumt.

Ubuntu er, på den annen side, og i likhet med de fleste andre Linux-distribusjoner, livredd for at uvedkommende skal ha fått adgang til din maskin, fysisk eller gjennom et nettverk. Derfor ber det om at du oppgir passord for å endre viktige instillinger og lignende, men etter at dette er gjort, kan du gjøre hva du vil, kun begrenset av din egen kompetanse. Dette er fordi systmet har større selvtillit enn Vista, og fordi det er seg sin rolle som underkastet brukeren bevisst. Du skal ha lov til å gjøre ufattelig dumme ting med din egen maskin eller konto (og tro meg, jeg har ved flere anledninger benyttet meg av denne retten), men ingen andre skal kunne endre dine innstillinger

Jeg skal ikke påstå å være spesielt datakynding, og ettersom jeg kun bruker Vista når jeg må, blir det ren spekulasjon når jeg sier at jeg er ganske sikker på at man kan sette opp Windows-systemer til å be om passord i stedet for bekreftelse ved bestemte handlinger. Men dersom man ønsker å ta operativsystemer på alvor som meningsbærende materiale, er det viktig å vurdere dem på deres egne premisser — d.v.s. se på hvordan de oppfører seg ‘ut av boksen’, i tillegg til å utforske deres fulle potensiale.

Personlig både tror og håper jeg at fremtiden tilhører programvare som lar brukeren beholde sin frihet til å gjøre hva pokker hun vil, samme hvor dumt det er.