Slik kommer den nye grenseovergangen mellom Norge og Russland til å se ut (Bilde: flickr.com/frankhg)

Stoltenberg selv avviser at avtalen innebærer noe som minner om fremskritt. «Å si noe sånt er bare slemt, og vitner om en manglende respekt for Arbeiderpartiets nyere historie som statsbærende garantist for total internasjonal handlingslammelse. Avtalen er inngått utelukkende for å sikre at Norge også i fremtiden skal kunne være en hovedaktør i den pågående utryddingen av planetens fiskebestand, og at vi fortsatt skal kunne tjene oss søkkrike på livsfarlige men dødspopulære energikilder som olje, gass og skipbrudne russerhorer», avslutter Stoltenberg, før han trekker seg tilbake til Nordmarka for å meditere i noen måneder.

Jeg lover å komme tilbake med mer om denne saken dersom det skulle vise seg at det hele bare var et sleipt triks fra russernes side, og fjerde verdenskrig bryter ut. Følg med!

Omtrent dette sa jeg, nokså høyt, i sekstiårsdagen til en god venn av mine foreldre:

Det er ikke ofte jeg får mulighet til å snakke for en så gammel forsamling. Og det er jo litt typisk at sekstiåttere som dagens jubilant ikke vil ha noe av taler og andre slags borgerlige klisjeer, men satser på unge og friske underholdningsinnslag, uten å en gang spørre om hva han kommer til å få høre. Er det nytt og annerledes, er det sikkert bra, har han tenkt. Den manglende kvalitetskontrollen som har brakt meg hit i dag er typisk for forholdet mellom folk som meg og folk som dere, og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å snakke litt om hva dere egentlig har gjort med oss.

Mens foreldrene deres gikk stivpyntet og rakrygget, men noe motvillig inn i fremtiden, brukte dere blomsterbarn av seksti- og syttitallet tiden på å utfordre de etablerte sannhetene deres, radbrekke de autoritære styresettene, og elske hemmningsløst med hverandre, i Slottsparken snarere enn ektesengen. Alt dette er selvfølgelig flotte ting å gjøre. Men det har gjort det veldig vanskelig for oss som kommer etter å gjøre opprør mot verdiene deres, fordi vi ved å gjøre det bare ville etterlignet dere.

Fred, frihet og alt gratis, liksom. Hvordan skal man hate slike idealer? Hvordan skal ungdommen kunne gjøre sin plikt, og spytte foreldregenerasjonen i ansiktet, i fremskrittets navn, når mor og far ser manglende respekt for eldre som tegn på individualisme og virkelyst? Hva er egentlig individualisme, nå som absolutt alle har fått indoktrinert egenartens evangelium siden toårsalderen?

Generasjons-dialektikken som har tjent oss så trofast i århundreder fungerer ikke under slike forhold, så i stedet for revolusjon har vi fått apati, ironi, vulgærkapitalisme og nå sist sosiale medier. Sosiale medier!? Det betyr at hvem som helst kan være med, uansett hvor lite de har å si. Trine Skei Grande følger meg på Twitter! Jeg er sjokkert selv. Ingen kvalitetskontroll. Og dere bør ikke tro at dere er uskyldige i alt dette, bare fordi det er snakk om relativt nye ting dere ikke skjønner så mye av ennå. Det første store datanettverket i verden ble satt i drift i California i 1969. Det var hippier som lagde det. Nerde-hippier, men hippier likefullt.

Jeg tilhører den absolutt siste generasjonen som kan bekrefte empirisk at verden fungerer sånn noenlunde uten internett. I hvert fall kunne den det. Jeg kan huske at blekk på papir var den viktigste kilden til informasjon, og at alle sosiale situasjoner inkluderte øyekontakt. Jeg kan se opplysningstiden i det fjerne, selv om jeg tar avstand fra den som totalitær, rasjonalistisk, rasisitisk og binær. En som er ti år yngre enn meg kan neppe si det samme.

Men det er et paradoks at samtidig som kommunikasjonsteknologien tok skrittet fra analoge til digitale signaler, gikk de kritiske tenkerne i human- og samfunnsvitenskapene til harde angrep på et tankesett som skiller skarpt mellom godt og ondt, svart og hvitt, oss og dem. En kan si hva en vil om de politiske implikasjonene av postmodernistisk filosofi, men den mye utskjelte relativismen har hatt enorm kulturell innflytelse. Dere som gjorde opprør på sekstitallet, reagerte først og fremst på på det logiske resultatet av en strengt regelbundet epistemologi, nemlig et institusjonalisert, konformt og gørrkjedelig samfunn. Det var selvfølgelig ikke annet å gjøre enn å la håret vokse og dra frem en gitar. Problemet er bare at dere har lykkes så godt. Deres revolusjon gikk ikke svanger med sin egen oppløsning. Ungdommen i dag hører fortsatt på Bob Dylan. De som vil være rebeller, må melde seg inn i et politisk parti.

Og det verste er at alt dette stort sett er en god ting. Dylan er bra. Og dere har jo lært oss at det er bra å prate om ting, med familie, venner, helsepersonell, psykologer, finansrådgivere, journalister, politikere, hvemsomhelst som er villig til å høre. Og det er jo det. Bra for vår mentale helse, bra for demokratiet, bra for empatien i samfunnet. Internett er drevet av dette idealet, og lar oss dele kreativiteten vår og si meningene våre helt ukritisk, i et offentlig rom med et innholdstilbud som daglig overgår etterspørselen med flere hundre prosent. Dette har gjort oss til en kvalmende lykkelig generasjon, så glade i oss selv at vi knapt kan vente til det blir mulig å klone sin egen kropp for å kose med den. En sosialt ekstremt veltilpasset generasjon det ganske ofte føles litt ekkelt å være en del av.

Så takk for det, og takk for meg.

Vil Barack Obama bli like fremmedgjort som sitt forbilde?

En høstdag for drøyt fire år siden, i et land langt (men ikke lenger enn langt) borte, fikk en ung, svart senator tidenes dårligste idé. I dag, 20. januar klokken 18:00, norsk tid, blir ideen virkelighet. Verden vil juble over at Bush forlater oss, og den dype angsten som har preget USA og dets befolkning siden slutten av 2001 vil overføres med et nys og en bønn til Barack Hussein Obamas skuldre. Stakkars mann. Ikke bare har han frasagt seg alt han har hatt av privat og sosialt liv, ikke bare har han overlatt sin egen personlige sikkerhet til en håndfull Secret Service-agenter med begrenset vokabular, ikke bare har han ødelagt muligheten til å bli noe mer enn en skygge av påfallende fravær i de viktigste årene av sine døtres liv. Han har også preemptivt påtatt seg skylden for alt som kommer til å være galt i USA i 2011. Hva får den smarteste amerikaneren jeg noen gang har sett på en TV til å gjøre noe så dumt? Religion? Ambisjon? Masochisme? Psykofarmaka? Uansett årsak kommer Barack Obama ikke til å være lykkelig, ikke til å føle seg avslappet og på høyden, ikke til å ta seg en fridag, på minst fire år. Egoisten i meg er fornøyd, men empatisten roper «Nei, Barack, ikke gjør det! Du kommer til å angre.» Men om du på død og liv må, håper jeg i hvert fall at du kommer til å gjøre det riktig. God nyadministrasjon.

Politimannen, altså, ikke korrekturavdelingen til VG.

Politiet: – Vanskelig å unngå nye opptøyer – VG Nett

Leder for fellesoperativ seksjon seksjon [sic] Johan Fredriksen kan ikke garantere at politiet vil kunne forhindre blitzere eller andre på [sic] nytt vil sende fyrverki [sic] mot politiet og smadre butikkvinduer i Oslo Sentrum.

- Et sånt politi tror jeg ikke Norge vil ha. Vi bruker ikke mer maktmidler enn nødvendig. Vi er her for å verne om demonstrantene og ytringsfriheten, og da vil det alltid være et spillerom.

Løst relatert:

via Ethan Zuckerman

Så langt ser det ut til at det 21. århundre vil bli sterkt preget av asymmetrisk krigføring. Det som i disse dager skjer på Gaza er bare det seneste tilfellet i en lang rekke katastrofer, vi kan nevne Irak, Afghanistan, Tetsjenia, Somalia og Darfur, og fremdeles har vi bare skrapet overflaten. Felles for disse er at det ikke synes å være løsninger i sikte.

På nittenhundretallet tok kriger slutt. Etter noen år med brutal nedslakting av fiendens soldater og i økende grad – ettersom bombefly ble billigere og mer effektive – sivilbefolkning, vant den sterkeste parten, og opprydningen kunne begynne. (At denne prosessen som regel ble så dårlig håndtert at den førte til nye kriger er et annet spørsmål. Dette er ikke en nostalgisk tekst.) Den kalde krigen skulle også være den siste, fordi begge parter var blitt for sterke til å tape, og dermed hadde de heller ikke interesse av å satse alt på å vinne.

I våre dager er situasjonen en ganske annen, og dertil tilsynelatende håpløs. Vi har i noen tid sett beviser for at den teknologiske utviklingen har endret krigens natur. Langdistansevåpen er blitt så billige og lett tilgjengelige at overgivelse ikke lenger er nødvendig, bare motivasjonen blant noen få er sterk nok. Antall soldater et land disponerer er ikke lenger en avgjørende faktor når raketter lett kan sendes avgårde på privat initiativ. Dette er dilemmaet Israelske styresmakter befinner seg i, og det gjør ikke saken bedre at det snart er valg.

Det er ikke vanskelig for meg personlig å slutte meg til den internasjonale fordømmelsen av Israel. Landet har så lenge jeg har vært i stand til å følge med fremstått som et brutal regime basert på teologisk fundert institusjonell rasisme, med andre ord, verste sort. Også jeg holder i utgangspunktet med den svakeste parten. Likevel har denne anonyme israeleren noen poenger, også når han eller hun avviser den kritikken som hevder at Israel går for hardt til verks:

· What is this nonsense about “excessive force”? For years we have restrained ourselves, we have made every effort to find peaceful solutions, such as those we have in our peace agreements with Egypt and Jordan, while we are being shelled on a daily basis. How long can any country stand this? I bet not even Norway, which has grave concerns about our intentions, would stand for this for even one month without retaliating.

Andre har skrevet om sine følelsesmessige reaksjoner på det som skjer, og følelser vil for de fleste av oss, som ikke er eksperter på Midt-Østen, være det eneste vi har å basere våre meninger på. Men følelsene er nødvendigvis sterkere blant dem som står midt oppi det hele. Dette gjelder også på Israelsk side. Den kontinuerlige følelsen av utrygghet Israelere opplever blir ikke mindre av at den er både sterkere og mer statistisk berettiget på den andre siden av grensen. Følelsen av at det haster, at noe må gjøres nå, og at løsningen må være permanent unnskylder ingen av de handlingene som utføres, men kan forklare at det handles.

Det er dessuten bortimot umulig å tenke seg hva Israel burde ha gjort. Historien er for lang, antagonismens logikk er blitt for sterk, til at fredelige løsninger er realistiske på kort sikt. Om en anser Hamas for å være en terrororganisasjon, vil Israels sikkerhetsproblemer fremstå som en sak for politiet, men ingen jurisdiksjon eksisterer. Strengt tatt er det dessuten snakk om angrep utført av de opprinnelig lovlig valgte myndigheter på Gaza. Sånn sett er det åpenbare krigshandlinger vi snakker om, og Israel har folkerettslig mandat til å forsvare seg, også offensivt. Kostnaden er likevel høy, for høy, ekstrem.

Jeg vet naturligvis ingenting om de interne strategidokumentene som den Israleske hæren jobber utifra. Men om målet er å radbrekke Hamas i slik grad at de blir nødt til å avvikle det de antagelig ser på som god, gammeldags motstandskamp, tviler jeg på at de vil lykkes dersom de trekker seg ut etter å ha bombet alt som er av infrastruktur sønder og sammen. Hvordan dette skulle fjerne grobunnen for Palestinsk misnøye er en gåte. Mer sannsynlig vil det gjøre vondt verre, i hvert fall på lang sikt. Barn glemmer det ikke når søsknene deres blir drept, uansett hvor kirurgiske bombene påstås å være. De vokser opp med et brennende ønske om hevn.

I fjor ville jeg aldri kommet på tanken å skrive noe slikt, men jeg kan ikke skjønne noe annet enn at Israel nå, gitt valget om å gå til krig (en krig som forøvrig er blitt utkjempet på en måte som ikke akkurat taler for Israels gode intensjoner), må satse på en langvarig og total okkupasjon av Gaza. Dersom en krig ikke får territoriale konsekvenser, tar den heller ikke slutt.

Det avgjørende vil være hvordan okkupasjonen ser ut. Israel må ta kontroll over statsapparatet, og straks begynne å vise seg som en verdig arvtaker av makten i den Palestinske befolkningens øyne. Hamas vant valget fordi de var de eneste som udiskutabelt var på Palestinernes side, kontraproduktive og forkastelige taktikkvalg til tross. Hamas har drevet sosialt arbeid, bygget skoler og sykehus, og delt ut mat og andre nødvendigheter til trengende. Israel må gjøre dette bedre, og de må gjøre det over sine egne budsjetter. Det holder ikke å «legge til rette for internasjonal bistand». Befolkningen på Gaza må få følelsen av at deres sikkerhet og velstand er et Israelsk anliggende, de må innrømmes full demokratisk medbestemmelsesrett når det gjelder kanalisering av midler og proporsjonal representasjon i Knesset.

Dette er selvfølgelig et urealistisk, og meget risikabelt, scenario. Folk har et fundamentalt behov for trygghet og frihet, og det er ikke gitt at Palestinere vil føle at de kan oppnå det siste under Israelsk styre, uavhengig av hvor mye de blir tilbudt av det første. Det er også umulig å si hvordan resten av den arabiske og persiske verden vil reagere. Når jeg likevel lander på et ørlite håp om en levedyktig énstatsløsning, er det i stor grad fordi en tostatsløsning virker uendelig fjern.

Enda viktigere er det imidlertid at jeg har en følelse av at Israelere og Palestinere flest egentlig ikke har noe imot hverandre som individer. Om dette er riktig, og en lykkes i å speile det i statsadministrasjonen, kan Gaza bli den første krigen i vårt århundre som faktisk tar slutt. Men det kommer dessverre ikke til å skje uten at noen vinner.

Sponheims alternative nyttårstale tyder på at det kan bli et underholdende valgår. Legg spesielt merke til at han omtaler seg selv som radikal, og SV og Arbeiderpartiet som konservative. Men hva pokker er det Dagbladet prøver å si med URIene sine? http://www.dagbladet.no/2008/12/31/kjendis/test/kake/hornmusikk/4203047/ ? Hva går jeg glipp av her?

Statsminister Stephen Harper håper at han ved å umiddelbart avbryte parlamentssesjonen enten skal få tid til å komme opp med en Slu Plan (også kjent som statsbudsjettet), eller at koalisjonen av hans fiender skal implodere. Så mens det lakker mot jul i autokratiet Stephenstan,** må vi i det fremdeles demokratiske Norge spørre oss, hva kan vi lære av våre canadiske venners ulykke? Jo, at Venstre ikke må være redde for å samarbeide med Arbeiderpartiet for å felle en eventuell FrP-regjering.

*For det som egentlig skjedde, se for eksempel The Economist.

**Fullt navn, til bruk i diplomatisk sammenheng: Det Umåtelig Opplyste Eneveldet Stephenstan, navnet på landet tidligere kjent som “Canada, Hennes Høyhets Dronning Elizabeth den Andres Personlige eiendom”", og fortsatt minst like villige til å samarbeide med hvem det skal være, både om kjøp og salg av olje.™

Jeg har planer om å skrive en oppfølging til posten om Obama som ny president. Men det er eksamenstid, og akkurat nå er det viktigere for meg å få Gwen Stefani vekk fra toppen av bloggen. Så i mellomtiden presenterer Joseph Nye noen interessante tanker om hvordan det internasjonale maktbildet ser ut om dagen:

The larger question concerns the long-term future of American power. A new forecast for 2025 being prepared by the US National Intelligence Council projects that American dominance will be “much diminished,” and that the one key area of continued American superiority – military power – will be less significant in the competitive world of the future. This is not so much a question of American decline as “the rise of the rest.”

Power always depends on context, and in today’s world, it is distributed in a pattern that resembles a complex three-dimensional chess game. On the top chessboard, military power is largely unipolar and likely to remain so for a while. But on the middle chessboard, economic power is already multi-polar, with the US, Europe, Japan and China as the major players, and others gaining in importance.

The bottom chessboard is the realm of transnational relations that cross borders outside of government control. It includes actors as diverse as bankers electronically transferring sums larger than most national budgets, as well as terrorists transferring weapons or hackers disrupting Internet operations. It also includes new challenges like pandemics and climate change. On this bottom board, power is widely dispersed, and it makes no sense to speak of unipolarity, multipolarity, or hegemony.

Når fremtidens historikere skal si sin mening om hva som egentlig foregikk ved inngangen til det 21. århundre, tviler jeg på at de kommer til å se på akkurat dagen i dag som et vendepunkt. Litt fordi det fremdeles gjenstår å se hva Obama eller McCain faktisk kommer til å gjøre dersom de vinner. Men mer fordi de virkelig store tingene allerede har skjedd. Tiden vil vise om Irak-krigen, finanskrisen, torturloven, Patriot Act, en kombinasjon, eller noe helt annet, vil fremstå som de sentrale historiske hendelser i USA dette tiåret, og om disse også vil være verdenshendelser. Likevel er det noe med denne dagen, 4. nov 2008, som trekker oppmerksomheten vår mot det fundamentalt usikre ved vår geopolitiske hverdag. Flere offentlige handlinger kommer til å finne sted i dag enn på lang tid i USA. Millioner av stemmesedler skal fylles ut, knapper skal trykkes, spaker skal trekkes. Og i større grad enn på lenge, kommer folk til føle at de ved å utføre disse handlingene, faktisk spiller en rolle i utformingen av sin egen og deres lands fremtid. 130 millioner mennesker bruker penn, papir, eller trykkskjerm til å svare på et spørsmål, og for en gangs skyld er vi overbevist om at systemet faktisk fungerer, at svaret kommer til å ha betydning for historiens gang.

Selv både håper og tror jeg Obama kommer til å vinne. Han har ikke bare fremstått som en ekstremt dyktig valgkampleder, men virker også som et anstendig og ærlig menneske. Faktisk har jeg, med unntak av visse korte panikkpregede perioder, vært overbevist om at sjansen for at han skal vinne har vært langt større enn meningsmålingene har gitt uttrykk for. Denne grafen, som viser sannsynligheten bookmakeren Betfair.com tror det er for de to utfallene, speiler min egen innstilling bedre enn Pollster.com, RealClearPolitics.com og Intrade.com har klart.

Betfair.com

Det viktigste nå, i hvert fall sett fra Europa, blir å skru ned forventningene til mannen som er blitt karakterisert både som messias og antikrist. Som han skriver i sin siste bok, The Audacity of Hope, er det veldig lett for folk som ikke vet så veldig mye om ham, men som lar seg imponere av hans sjarm, analytiske evner og retorikk, å projisere sine egne meninger over på ham. “Jeg mener X, og siden Obama er slik en fornuftig fyr, mener han sikkert X han også.” Derfor kan det ikke sies for ofte: Obama er ingen europeer! Han ligger langt til høyre for Høyre på de aller fleste områder. Utenrikspolitisk er han knallhard, men heldigvis mye smartere og mindre impulsiv enn hva vi har sett fra Bush og McCain.

Dermed har selvfølgelig Virrvarr rett når hun skriver at hun krysser fingrene for kveldens utfall, men vil gå til angrep idet han er valgt. Obama er amerikaner, og kommer til å styre som amerikaner. For oss i Europa betyr det at han kommer til å være sjokkerende lite positiv til felleskapsløsninger og sikkerhetsnett, selv om han er for et offentlig helsevesen (bare at det går an å være mot burde fortelle oss litt av hvert), i overkant proteksjonistisk når det kommer til handelspolitikk, klar for unilaterale internasjonale aksjoner dersom han ser det som nødvendig og direkte smakløs i sine appeller til tradisjon, verdier og moral.

Men i vår fordømmelse av President Obama, som antagelig vil begynne allerede i februar, når han ber NATO om økt innsats på grensen mellom Afghanistan og Pakistan for å hindre regionalt kollaps, bør vi likefullt bære en ting i mente: Obama representerer noe litt annet enn vestresiden i et høyreekstremt system. Hans lojalitet ligger ikke først og fremst hos det Demokratiske partiet, men hos demokratiet. Derfor kommer han til å ta hensyn også til meningene til de som ikke stemte på ham. Etter en valgkamp hvor vi har sett amerikanere måtte ta standpunkt mellom en intelligent, reflektert og balansert akademisk jurist, og en aldrende, impulsiv og agressiv soldat, er det viktig å merke seg likhetene også. Amerikas posisjon som verdens eneste stormakt er ikke åpen for forhandling for noen av dem. Statlig byråkrati vil fremdeles være et skjellsord i USA, uavhenging av hvor mange eller få det sysselsetter. Vekst, materiell velstand, styrke, religion. Dette vil fortsatt være de viktigste variabler når USA skal måle sin suksess som nasjon.

Det viktige er å huske at det er ikke på grunn av Obama det vil være slik, selv om han vil være den internasjonale personifikasjonen av systemet. Amerikanere vil faktisk ha det slik, og gir uttrykk for det gjennom den demokratiske prosessen. Europeiske politikeres viktigste oppgave blir å sørge for at det amerikanske systemet, selv om det blir forfektet av en sympatisk mann, ikke får bli enerådende i den globale politikken. Her har nemlig europeisk mentalitet en viktig rolle å spille, sammen med asiatisk, afrikansk, russisk, sør- og nordamerikansk, arabisk, og andre sivilisasjoners tankesett.

Verdens syn på USA vil endres med dette valget. Det blir vanskeligere å si nei til President Obama enn til President Bush. La oss håpe vi fortsatt vil klare det.

Vi befinner oss i dag i et globalt økonomisk klima hvor trygg kreditt og tillit til fremtidig vekst er blitt erstattet av opphisset fingerpekning og fremtidsangst. Urolighetene har en ekstremt kompleks tilblivelseshistorie, men hvis vi ser til USA synes det klart at finansinstitusjoners ønske om å investere i trygg, fast eiendom, uten å måtte tenke på alt plunder og heft som følger av å eie et fysisk hus, har spilt en avgjørende rolle.

Politikk og økonomi har her gått hånd i hånd, idet finanssektorens ønsker lett har kunnet oversettes til en progressiv politisk målsetning om at flest mulig bør kunne eie sine egne hjem. Ettersom nesten ingen privatpersoner har råd til å kjøpe fast, bebygget eiendom i attraktive områder, har banker tibudt stadig flere huslån til verdige, og etter hvert uverdige, søkere. Disse lånene har så blitt pakket sammen for å spre og skjule risiko før et videresalg, og alle involverte parter har ledd hele veien hjem eller til banken, avhengig av hvilken side av symbiosen en befant seg på.

Systemet fungerte ypperlig helt til en kritisk masse huseiere ikke lenger klarte å betjene gjelden sin. Og ettersom banker i våre dager er internasjonale har det i kjølvannet av den amerikanske boligboblens sprekk blitt virvlet opp en rekke problemer også i andre land, og det har oppstått et globalt svart hull av bunnløs gjeld, som verdens sentralbanker med stor tyngde har begynt å tømme penger i. Tiden vil vise om denne økonomiske løsningen fungerer, men det er i mellomtiden verdt å merke seg at den politiske retorikken har fulgt en tradisjonell høyre-venstre akse, hvor Carl I Hagen skylder på det sosialistiske ønsket om å la folk flest eie boliger, og Audun Lysbakken snakker om markedliberalismens svanesang. Regulering er nøkkelordet, og en vil ha så mye eller lite som overhode mulig, avhenging av politisk tilbøyning.

Poenget burde være hvorvidt reguleringene er gode, ikke hvor mange av dem man innfører. I Norge har vi økonomiske forutsetninger for å tenke nytt snarere enn ekstremt. Jeg vil i det følgende forsøke å gi en grov skisse av hvordan vi kan forhandle frem en balansert boligpolitikk som ivaretar progressive målsetninger uten å lede finanssektoren ut i fristelse.

Staten bør erklære at den er interessert i å kjøpe absloutt alle boliger som av en eller annen grunn blir lagt ut for salg. Den kan riktignok ikke delta i budrunder, men det kan opprettes et system med offentlig godkjente takstfolk, som foretar en markedsbasert verdivurdering av hver enkelt bolig. Staten vil formodentlig ikke kunne tilby like høye priser som det private markedet kan, men andre komparative fortrinn kan vektlegges for å tiltrekke selgere.

For det første vil staten være en rask og sikker betaler. Videre vil selger ikke måtte forholde seg til kostbare meglere og de uforutsigbare og tidkrevende budkonkurransene disse setter i stand. Staten vil også kunne være svært fleksibel med tanke på tid. Et hus kan selges til staten på en ukes varsel, eller man kan gjøre klar alle avtaler, og deretter bruke et år på å finne en ny bolig. Alle disse faktorene vil gjøre det attraktivt for mange å selge sin bolig til en stalig instans fremfor en privat aktør.

Hva skal så staten gjøre med alle boligene den anskaffer? Disse bør selvfølgelig leies ut, og et av de gunstigste aspektene ved en statlig utleiemodell er måten prisen kan fastsettes på. For staten vil det være mulig å utarbeide en maksimum- og minimumspris (forskjellen mellom dem kan være stor, flere hundre prosent) basert på normale kriterier som størrelse, standard og beliggenhet, for så å oppgi prisen mellom disse ytterpunktene som en prosentandel av den blivende hustandens samlede inntekt. Prosentandelen bør være høyere for attraktive leiligheter, og det må finnes et system for å hindre misbruk, for eksempel av frivillig arbeidsledige og nullskatteytere.

En uheldig bivirkning av dette vil imidlertid være at det blir mer fristende å leie bolig av staten desto mindre inntekt en har, og leieinntektene vil dermed bli langt lavere av hva man kunne oppnådd på det private markedet. For å gjøre tolvroms leiligheter på Frogner attraktive for den inntektsgruppen som idag leier og eier disse boligene, til tross for at de vil måtte betale mye mer for sin leiekontrakt enn sykepleiere og lærere (som plutselig vil få råd til å leie boliger de tidligere bare kunne drømme om), vil man måtte innføre en nedbetalingsordning.

Leieinntektene staten mottar vil til en viss grad måtte brukes på adminsistrasjon, og i større grad på vedlikehold av boligene. Det som blir til overs, og det bør være en ganske stor prosentandel, kan gå inn på en særskilt konto knyttet til leietageren, som denne i sin tur kan bruke på å kjøpe bolig av staten, gjerne ved å plusse på midler fra tradisjonelle huslån. Her må man regne i kroner, ikke prosenter, slik at en familie med høy inntekt raskere vil kunne kjøpe boligen sin enn en med lavere inntekt. Dersom kjøper senere ønsker å selge denne boligen igjen, vil hun stå fritt til å velge mellom den offentlige instansen og private aktører. Staten vil på denne måten være forvalter av fast eiendom uten å være profittør.

Vi ser at en slik løsning vil fungere som en opprettelse av et parallellt boligmarked som knytter boligpriser tettere til den øvrige prisutviklingen. Dette markedet vil imidlertid være åpent mot det private, så man vil forhåpentlig ikke oppleve for store forskjeller i prisnivå. Det statlige leiemarkedet, derimot, vil fungere totalt uavhengig av det private, men dette vil gi seg forskjellig utslag for forskjellige inntekstgrupper.

Det er min påstand at selv om dette forslaget i teorien vil endre boligmarkedet radikalt, vil det i praksis ikke forandre mye på hvordan ting allerede fungerer. Enkelt sagt dreier det seg om en reversering av lånemarkedet slik det opererer i dag. Der bankene sier «Vi er villige til å gi deg penger som du kan bruke til å kjøpe noe av noen andre, og så bruke mange år på å betale oss tilbake,» vil staten si «Vi er villige til å la deg bruke mange år på å betale for det vi selger deg.»

I praksis vil alle som bor i en bolig som er enten statlig eid eller bankfinansiert betale en sum hver måned for sin bolig. Forskjellen er at staten, på grunn av dens økonomiske styrke og fleksibilitet, kan eliminere risikoen for enkeltpersoner på en måte banker ikke kan, ved å tilby nedbetaling på forskudd fremfor lån som må tilbakebetales etter at midlene er brukt. Slik oppnår man tre ting: Utjevning av forskjeller uten å underminere markedliberalistiske prinsipper, motvirkning av husbobler ved å knytte boligprisene tettere til det øvrige markedet, og et skarpere skille mellom realøkonomien og finansmarkedet.