John Olav Egeland varsler i Dagbladet at det ikke er avisene, men journalistikken, som kommer til å bli stående og trippe når musikken stanser i massemediens stollek om markedsandeler på internett. Internett er et kjøpers mediemarked, faktisk i så stor grad at en vesentlig del av selgerne nekter plent å ta betalt for produktet sitt, på prinsipielt grunnlag, og kjøperne har bestemt at det er mer eller mindre slik det bør være, og er svært motvillige til å betale for noe som helst.

Båndbredde, derimot, betaler de fleste av oss månedlig for. Er det ikke på tide at staten kjøper opp landets bredbånd, tar seg beskjedent betalt for bruken av dem, og fordeler inntektene blant innholdsprodusentene, strengt basert på innkommende trafikk? Eksisterende mediehus tiltrekker seg allerede nok treff til at de under et slikt regime vil kunne lønne fast ansatte journalister, og sende dem på research-krevende oppdrag, særlig dersom de kombinerer det med reklameinntekter (eller, for mer spesialiserte publikasjoner av høy kvalitet, abonnementssalg). Det vil åpne seg nye muligheter for folk som vil starte på egen hånd, alene eller sammen med andre.

Nye problemer kommer også. Vil ikke det å knytte betaling strengt opp til popularitet føre til populistisk innhold? (Vi tenker så lavt om oss selv, antagelig med god grunn.) Hvordan sikrer man seg mot sleipe triks for å tiltrekke trafikk? Twinglyhoreriet ville tatt helt av. Se og Hør ville fått «statsstøtte» likevel. Folk ville blogget døgnet rundt, og sluttet å melke kyrne eller stå ved samlebånd på Kongsberg. Og så kommer apokalypsen, fiendtlige aliens, den Russiske hæren, eller en finanskrise, og vi blir stående der, ubevæpnet og uten melk, men med masse spennende nettsider. Hvorfor ender alltid ideene mine i sivilisasjonens undergang?

[Oppdatering: Helge Øgrim gjør meg via twitter oppmerksom på at Andreas Wiese sier noe lignende det jeg sier i Dagbladet på papir. Uten å ha lest saken hans, tipper jeg at jeg er litt mer radikal enn ham, i det jeg vil gjøre staten til den fremste nettilbyderen, og betale alle som produserer innhold på nett. Men så går det jo også grusomt galt i min visjon, så kanskje det er lurt å høre på mer moderate stemmer.]

Politimannen, altså, ikke korrekturavdelingen til VG.

Politiet: – Vanskelig å unngå nye opptøyer – VG Nett

Leder for fellesoperativ seksjon seksjon [sic] Johan Fredriksen kan ikke garantere at politiet vil kunne forhindre blitzere eller andre på [sic] nytt vil sende fyrverki [sic] mot politiet og smadre butikkvinduer i Oslo Sentrum.

- Et sånt politi tror jeg ikke Norge vil ha. Vi bruker ikke mer maktmidler enn nødvendig. Vi er her for å verne om demonstrantene og ytringsfriheten, og da vil det alltid være et spillerom.

Løst relatert:

via Ethan Zuckerman

Sponheims alternative nyttårstale tyder på at det kan bli et underholdende valgår. Legg spesielt merke til at han omtaler seg selv som radikal, og SV og Arbeiderpartiet som konservative. Men hva pokker er det Dagbladet prøver å si med URIene sine? http://www.dagbladet.no/2008/12/31/kjendis/test/kake/hornmusikk/4203047/ ? Hva går jeg glipp av her?

… er at det lar Trine Skei Grande skrive ting som dette:

Mens tidligere amerikanske presidenter har vist lederskap når USA har vært i krise, virker president Bush å være ute av stand til å gjøre annet enn å avholde møter som – kort sagt – ender med nye kriser og nye møter. Bush holder taler som folk ikke tror på, og har gjennom sine to perioder ikke vært i stand til å bygge de nødvendige politiske kompromisser i viktige saker.

Jeg håper også hun har rett i at dette “er ingen systemkrise”.

Nettprat med utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten om avisens dekning av valget i USA. 34 spørsmål, ikke ett svar.

Dagbladet har mange gode journalister og kommentatorer. Så hvorfor insisterer desken på å vie hver eneste dag til å ødelegge avisens siste rest av legitimitet?

Klokken 10 i morges publiserte Aftenposten kronikken “Inn i diktatorens sjel” av Andrew Kroglund på nett. Her oppfordret forfatteren det engelske kongehus til å gripe inn i situasjonen i Zimbabwe:

Mugabe, som har gjort det til en politisk sport å hudflette den tidligere koloniherren, elsker i virkeligheten Storbritannia. . . Han er dypt såret over at han ikke lenger har kontakt med den engelske kongefamilien. . . Skal vi følge rasjonale i [Heidi] Hollands bok [Dinner with Mugabe. The untold story of a freedom fighter who became a tyrant], er min påstand at Mugabe ville ha hørt på dronning Elizabeth.

Litt under ti timer senere har dronningen endelig kommet seg gjennom dagens internasjonale nettaviser:

Dronning Elisabeth har onsdag strippet Zimbabwes president Robert Mugabe for riddertittelen etter volden og valgskandalene i landet, skriver Sky News.
— Vi gjør dette for å markere avsky mot bruddene på menneskerrettighetene og den usle forakten for den demokratiske prosessen i Zimbabwe som president Mugabe er ansvarlig for, sier en talsmann for det britiske utenriksdepartementet.

Det skal bli spennende å se om den frie pressen, med Aftenposten i spissen, fremdeles kan spille en rolle i den politiske virkeligheten.

Den mye omtalte filmen Fitna, laget av Geert Wilders, inneholder ingenting av nevneverdig originalitet, hverken kunstnerisk, journalistisk, politisk eller aller minst religionskritisk. (Jeg har ikke tenkt til å linke til filmen, men du kan finne den via document.no.) Regissøren benytter seg av ett eneste retorisk grep, nemlig å sitere passasjer fra Koranen som omtaler nødvendigheten av å enten underlegge seg med vold, eller ta avstand fra, ikke-muslimer, og deretter klippe til bilder av terroristangrep, hatefulle taler holdt av menn iført arabisk-utseende klær, og intervjuklipp med «muslimer i gata» (og sogar en liten jente med hijab) som sier mildt sagt intolerante ting. Med andre ord, ting man allerede har kunnet finne på internett i årevis, men med en liten investering i digital estetisering.

Det finnes, såvidt jeg kan se, ikke noe egenprodusert filmmateriale i verket, kun reproduserte klipp fra nyhetsreportasjer i først og fremst nederlandske tv-kanaler, samt digital grafikk som gjengir koransider og avisoverskrifter. Koransitatene viser til spesifikke surer, men kun ett av TVklippene, og ingen av avisoverskriftene, blir presentert med kildehenvising. (Klippet kommer fra en Saudi-Arabisk tv-kanal.) Rulleteksten lister opp hvor ting er hentet fra, men ikke hva som kommer fra hvilke kilder.Videre er Irans president Mahmoud Ahmadinejad den eneste personen, med unntak av Theo van Gogh, som blir identifisert ved navn. Filmen beviser, eller i det minste sannsynliggjør, dermed at det finnes minst et tyvetalls muslimer i verden som nærer antivestlige sympatier, og er villige til å oppfordre andre til å bruke vold for å oppnå mål som verdensherredømme, global sharia osv. Dette visste vi vel strengt tatt fra før. Og ettersom mange av muslimene i filmen uttaler seg negativt om jøder, males den velkjente parallellen til nazisme med pred pensel.

Som i de fleste propaganda-filmer, er ett spørreord fullstendig fraværende fra Fitna: «Hvorfor?». I Wilders øyne kan forklaringen på hvorfor islamsk ekstremisme oppstår best hentes fra koranen. Men det finnes da vitterlig passasjer om steining av blasfemister og ekteskapsbrytere i bibelen også. Et godt utgangspukt for å forstå det som ofte blir omtalt som konflikten mellom den islamske og vestlige verden, er Benjamin R Barbers bok McWorld vs Jihad (amazon.com). I denne boken viser forfatteren at det ligger sammenfallende årsaker til grunn for det meste verden har sett av religiøst inspirert terrorisme og annen fanatisme de senere år (det er langt fra utelukkende muslimer som har stått for denne terroren, IRA og ETA nevnt, mange andre glemt.), og argumenterer for at vi ikke bør være alt for overrasket over at den vestlige verdens kjøpefest kan virke provoserende på dem som ikke blir invitert med på moroa.

Virkelig smakløs blir filmen først i sin andre halvdel, hvor vi får se bilder, presentert under overskriften «Nederland i fremtiden?», av henrettelser av gisler og homofile, omskjæring av jenter osv. Ikke nye bilder, men servert med en antydning spørsmålstegnet knapt kan underslå. Om ikke Europa kvitter seg med sine muslimer (hvis antall blir fremstilt med et søylediagram som rett og slett vokser seg ut av bildet, ingen retorisk subtilitet her), vil kontinentet i fremtiden ikke være det liberale demokratiet det i dag ynder å fremstille seg som, men et teokratisk diktatur, er filmens budskap.

Det eneste ved denne filmen som fortjener vår oppmerksomhet er, selvfølgelig, oppmerksomheten den har fått. Og det er interessant å merke seg at til tross for Wilders skrantede tro på demokratiets evne til rasjonell selvhevdelse, er det nettopp hans rolle i dette demokratiet som har den tvilsomme æren for at filmen er lastet ned flere millioner ganger. Kun fordi den er publisert av en politiker med sete i nasjonalforsamlingen til et stort europeisk land, har tradisjonelle nyhetsmedier tatt tak i noe som ellers ville forblitt nok et YouTube klipp med et hundretalls allerede overbeviste seere. På et mer grunneleggende nivå er det medienes behov for konflikt som igjen gjør seg gjeldende. (Dette er ikke ment som et angrep rettet spesielt mot norske medier.)

Ekstreme utsagn er mer underholdende enn nyanserte argumenter. Dette har både høyrepopulister i europeisk politikk og agitatorer for islamsk fundamentalisme forstått. De par tusen ytterpunkter som skriker fra prekestoler om fatwaer og hellig krig, eller fra stortingsaler om islamofascisme og sivilisasjonenes kræsj, høres så mye bedre enn de millioner moderate som diskuterer fredelig og lavmælt i sine egne hjem eller på kafé. Dette er den store utfordringen journalister står ovenfor i dag. Hvor mye tid og plass skal man vie ekstreme syn, når en vet at selv den mest kritiske dekning vil sende mange til nettsteder hvor ekstremismen får stå ukritisert? Sviktes det journalistiske idealet dersom stemmer som Wilders og, i mangel på et mer ikonisk eksempel, Osama bin Laden, forsøkes tiet i hjel? Det viktige å ta med seg her synes å være at dersom journalistikken styres av bunnlinjer, vil konfliktene, og dermed ekstremistene, få mer plass.

Vi ser i dag at Internett tilbyr en platform for publisering som ikke drives av inntjening, men som heller ikke har som mål å være politisk nøytral. Ideelt sett vil slik nisje-publisering kunne sameksistere med profesjonelle medier, som driver politisk balansert nyhetsformidling rettet mot et riksdekkende publikum. For at dette skal være mulig, er det helt nødvendig for tradisjonelle medieinstitusjoner å finne en balanse mellom behov for høyt salg og behov for å unngå populistisk journalistikk. Personlig har jeg tro på løsninger som innebærer frivillig per-klikk betaling og økt pressestøtte. Men dersom TV2-nyhetene om ti år bruker femten minutter på å dekke kampen mellom Anniken Huitfeldt og Trond Giske om å bli Arbeiderpartiets statsminister-kandidat, og tredve sekunder på forskjellene mellom FrP og Aps eventuelle regjeringspolitikk, bør vi ikke hevde at vi ikke så det komme.

[Oppdatering]
Det viser seg at folk i Nederland er enige med meg. Og kanskje kommer Wilders til å få sin straff, allerede før han eventuelt ikke kommer til himmelen:

Ikke alene kræver JP-tegner Kurt Westergaard erstatning for krænkelsen af sin ophavsret i kraft af Wilders’ brug af hans tegning. Også en hollandsk filminstruktør har varslet en retssag på grund af en uautoriseret brug af en sekvens af et interview med Theo Van Gogh. Endelig vil rapperen Salah Edin have erstatning, fordi Wilders i filmen bringer hans portræt og påstår, at billedet viser Muhammed B., der dræbte Theo Van Gogh.

(Berlingske Tidende)
Sånn går det når man ikke tar kildehenvisningen på alvor.

Dystrere nyheter fra de nye medier:
Liveleak, som document.no linket til, har fjernet klippet etter å ha mottatt alvorlige trusler. (Du kan fremdeles finne link til filmen blant kommentarene til saken.) De fleste muslimer er heldigvis smarte nok til å innse at det ikke ser bra ut å reagere på noe en kan oppfatte som en krenkelse, når denne krenkelsen består i en anklage om en tendens til å ty til vold, med vold.

Naken Åge-datter røyker narko på TV 2

Dagbladet når sitt mål: Sex, dop og kjendiseri, alt på bare seks ord. Mangler bare utropstegn, men litt diskresjon må en jo utvise. Linjeskiftet i overskriften må dog irritere dem grønne; det er ikke ofte en kommer så nær perfeksjon. En kan forestille seg desk-diskusjonen:

Redaktøren: “Hva kan vi kutte? Naken?”
Hele redaksjonen: “Nei, da er det ingen som gidder å lese”
Red: “Åge?”
Kjendis.no-laget: “NEI! Da er det ingen av våre lesere som vil klikke på saken.”
Red: “Datter?”
Redaktørens superego: “Nei, det får da være måte på sannhetsvridning.”
Red: “Røyker?”
Norsk Språkråd: “Fjerner dere verbalet er det ikke lenger en setning.”
Red: “Narko?”
Journalisten: “Det var jo liksom det som var nyheten, da.”
Red: “På TV2?”
PFU: “Linken til TV2 er det eneste som gjør at dette er i offentlighetens interesse, i hvert fall littegran.”
Red: “Kan vi endre designet for å gi bedre plass?”
Markedsavdelingen: “Det gjorde vi for bare noen måneder siden. Endringer forvirrer folk, med mindre de er for å gi plass til større bilder, hvilket forøvrig er akkurat det denne saken trenger. Og dessuten er designavdelingen på ferie.”
Red: “Da får det bli som det blir; saken er for kommersielt, unnskyld, journalistisk interessant til å la visuelle aspekter komme i veien. Godt jobbet, alle sammen!”

Ok, første post, og jeg aner ikke hva som bør sies. Heldigvis er det ingen som kommer til å lese dette, og foreløpig er det kun fordi ingen vet om denne siden, da den er helt ny. Om fire måneder kommer heller ingen til å lese dette, og det vil fortsatt være fordi ingen vet om siden, men da vil grunnen til uvitenheten være den utrolig lave kvaliteten på det man kan finne her.

Om du leser dette har jeg gjort noe riktig et eller annet sted, men hva vet bare du.

Skål, Karl Arthur