Originalteksten er her.
Om å le av Loe — Av Ari Behn

Du og jeg er svært forskjellige, sa Erlend Loe første gang vi møttes. Det var høsten 1999 og jeg spurtehadde spurt ham om vi skulle alternere på en spalte i Aftenposten. (Han sa vel ikke uoppfordret at dere var så forskjellige, før du hadde gitt ham tilbudet?) Det virket som han ikke kunne få seg til å troskjønte at det var nettopp derfor jeg spurte akkurat ham. (Forklarte du ham grunnen, og han nektet å tro deg? Det er jo i såfall en morsom scene, som du kunne gjort mer utav: Behn: “Men det er jo nettopp det som er så kult, at vi er så forskjellige. Så kan vi krangle med hverandre og skape litt oppstyr.” Loe: “Nei, Ari, den kjøper jeg ikke, du farer med løgn.”) Loe vs Behn. (Litt pretensiøst, men ok.)

Allerede da innså jeg hvilken fornøyelig divergens(Pretensiøst igjen. Du må passe deg litt.) han og jeg representerer i norsk litteratur. Selv mente åpenbart Loe at likhet er å forvente som den beste tilnærming for å produsere tekster, (Setningen gir ikke mening slik den er skrevet) i en humørløs tanke (Han mente det i en tanke? Pass på preposisjonene.) om at like barn leker best også (Komma er bedre her, og du kan generelt være mer generøs med dem.) i litteraturen som ellers i den trauste middelklasse-konformiteten han later til å være forgapt i. (Uttrykket er “fortapt i”. Man kan forgape seg på noe, ikke i det. Preposisjoner!) Erlend Loe er sosialdemokrat og snill gutt. Det er slik han er blitt oppdratt av sine velmenende akademikerforeldre. (Dette er for deskriptivt til å fange leserens interesse. Vi vil ha mer detaljer, mer analyse. Hvorfor forakter du hans veloppdratte natur? Hva har du imot snille gutter og sosialdemokratiet? By på deg selv, Ari.)

Det sier seg selv at han til tross for sine innvendinger om et samarbeid, likevel (du trenger ikke både “til tross for” og “likevel”) så seg nødt til å takke ja til å dele spalteplass i Aftenposten. (Hvorfor sier det seg selv? Du argumenterer ikke for ditt syn, bare slenger det ut, og leseren vet ikke hva hun skal tro.) Vi gjennomførte stafetten tolv runder til ende, uten på noen måte å nærme oss hverandre det minste. (Smør på flesk når du skriver “på noen måte” også) Loe skrev ned sine små, hverdagslige observasjoner og pussigheter. Dette som menigmann tilsynelatende aldri får nok av. Gjenkjennelsen gitt oss i tekstbrokker som utelukkende bekrefter hvermannsens selvbilde som beveger, om og om igjen. (Det er greit å utelate subjektet i setninger her og der, for effekt. Men når du gjør det to ganger på rad, virker det som om du ikke kan reglene.)

Bevares, det trivielle kan da umulig kjede noen. Så sant det følger en bittersøt latter med på kjøpet. Noe det gjør i tekstene til Loe. Uavlatelig, i en jevn strøm av benløse floskler og selvfølgeligheter. (Igjen, tre ufullstendige setninger på rad virker mer som feil enn retorikk. Skjerping!) Det er dette som år etter år gjør ham til en kommersiell suksess.(Men her er du jo på sporet av noe, Ari. Her er det følelser, misunnelse, usikkerhet, et dypt begjær etter å passe inn. Bruk det, Ari! Utforsk følelsene!) Harmløs. Ufarlig. Konform på samme måte som den største sosialdemokratiske industrigiganten vi har: møbelkjeden IKEA. Erlend Loe er et furubord i norske hjem. (Til lekseprøven på onsdag: Er dette en metafor eller simile, og hvorfor hadde det vært bedre å bruke den andre varianten i denne setningen? Hint: det handler om sjangervalg.) Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen. (Neste gang kommer jeg til å ignorere alt som ikke er helsetninger, og trekke deg en karakter for å levere for kort.)

Hva Behn drev det til i spalten i Aftenposten? (Det skal være kongelig flertall, Ari, ikke kongelig tredjeperson. Jeg vet det kan være litt vanskelig å få tak på, men det er noe du bare må pugge.)

Jeg messet om at jeg reiste til Las Vegas sammen med Vergil for å oppsøke den andre siden av sivilisasjonen. Det er klart jeg la meg durabelig til for hogg (Jeg vet du prøver å leke med faste uttrykk her, men bildet skurrer. Å legge seg til for hogg er, i den fysiske verden, en litt passiv handling, og kan vanskelig gjøres durabelig.) hos den norske gjengsementalitetet (Mener du “den norske gjengmentalitet” eller “den gjengse norske mentalitet”? Uansett må setningen ryddes opp.) med slike vendinger.

Siden har jeg som kjent blitt angrepet fra både nær og fjern, rundt regnet fått høre det fra alt (Å kalle “mange” for “alle” kvalifiserer ikke som avrunding, Ari, hverken i norsk eller matte.) som kan krype og gå av meningsdannere i Norge. Deriblant Erlend Loe. (Hvis du bare slår sammen de to forrige setningene med komma, ikke splitter dem med punktum, unngår du å fremstå som om du bare prater i vei, uten å tenke på grammatikk.) Ved ulike anledninger har han kommet med utilslørte angrep på familien min og meg. I en av sine populære Kurt blir grusom-bøker finner han det på sin plass å gå løs på Märtha og hennes skildring av sine opplevelser på pilegrimsvandringen til Trondheim. (Igjen, for deskriptivt. Hva skrev han? Hvorfor gjorde det så vondt? Vi vil se den virkelige Ari her.) Erlend Loe vet igjen hva som er best: Bryter du mot normen og bruker ord og vendinger som hvermannsen (Stor forbokstav i egennavn) ikke gjenkjenner, skal du jaggu tjores fast i gapestokken og hånes herfra til evigheten. (Klisjé)

Så langt, alt ved det normale. Hvorfor da dette innlegget? (Hvis du føler at teksten ikke har rettferdiggjort seg selv etter så mange avsnitt, er det kanskje bedre å skrive den om, enn å gjøre leseren oppmerksom på det.)

Erlend Loe har igjen beklaget seg over at jeg er ham så fullkomment fremmed, i sin mainstream(Hva har jeg sagt om engelske ord i norske tekster, Ari?)-blogg hos Stavanger Aftenblad akker han seg over at jeg snakker et språk han ikke forstår. Han driver det så langt som til å si at min opptreden på Skavlan kan sammenliknes med Charlton Hestons demente og tragiske forsvar for våpenindustrien i Michael Moores «Bowling for Columbine» (sic). (‘sic’ benyttes i sitering når en vil gjøre leseren oppmerksom på at en feil er å finne i originalteksten, og ikke har oppstått i reproduksjonen. Ikke bruk slike virkemidler om du ikke er sikker på hva de betyr.) Han trygler om at Fredrik Skavlan burde ha beskyttet Behn mot seg selv.

Igjen vet altså Erlend Loe hva som er rett og galt. Hvem som bryter mot den trauste gjengesmentaliteten. (Ok, jeg forstår nå at du prøvde deg på en neologisme ovenfor, men da må du i hvert fall stave den likt hver gang.) Hvem som er de ravende gale. (Argh! Setninger, Ari, setninger. Fragmenter er for folk på flukt fra fascister.)

Takk, Erlend. Den dagen du og jeg snakker samme språk, ber jeg innstendig om at Fredrik Skavlan må sette meg på sterk medisinering.(Det er broren hans, Jørgen Skavlan, som har løyve til å skrive ut medisiner. Sørg for å ha faktaopplysningene på plass.)

Oppsummering
Alt i alt synes jeg det er mye bra her, Ari, du har sterke meninger, og engasjementet ditt kommer godt til uttrykk i teksten. Men når det blir så mye pirk og slurvefeil, tenker leseren lett at det ikke er nødvendig å ta deg på alvor. Neste gang leser du gjennom stilen din en gang til før du leverer den, og tenker særlig på preposisjoner og fullstendige setninger. Så skal du ikke se bort i fra at du kan komme deg opp og snuse på en M, du også. Denne gangen blir det dessverre bare en G (+)

Internett har, blant mye annet, utviklet seg til en arena for eksperimentering i multimedial kunst, et uttrykk for det Lawrence Lessig kaller remix- eller Read/Write-kultur. Performance-poeten Rives viser i dette klippet fra TEDkonferansen i 2007 hvordan disse perspektivene kan videreføres til scenen.

[TEDTALKS RIVES-4AM-2007_high.flv]

Jeg hadde gleden av å se Rives live under årets finale i The Bowery Poetry Clubs Urbana Slam Poetry serie i New York i våres. Han brukte samme fremvisningsteknikk, et avansert slideshow på lerret bak den muntlige fremføringen. Forskjellen bestod i at han den gangen fortalte en søt liten kjærlighetshistorie, illustrert med emotikoner og andre ASCII-tegninger.

Mye er blitt skrevet om romanens betydning for utviklingen av vestlig kultur og bevisshet de siste århundreder. Fremtidige teoretikere får ingen lett oppgave når de skal beskrive og katalogisere de komplekse siteringsteknikkene som inngår i multimedial kulturproduksjon.

Om det er riktig som jeg har tenkt at Britney Spears er min generasjons svar på Madonna, tror jeg nå vi kan konkludere med at vi går dystre tider i møte. Hennes seneste singel, “Womanizer” føyer seg tematisk inn i rekken av hennes tidligere suksesser; teksten utgjør et angrep på en upålitelig mann som sangens sterke og selvstendige subjekt nok er tiltrukket av, men ikke kan innlede eller fortsette å ha et forhold til, fordi han er, nettopp, en ‘womanizer’, eller skjørtejeger, som vi ville sagt. Så langt et tillforlatelig, om enn ikke spesielt originalt, konsept. Det er først i videoen vi ser tydelig hvor dypt paradoksene og forvirringen i Britneys persona stikker.

En venn av meg spiller i band, og liker å sitere Per Gässle på at det er musikkfaglig vanskeligere å lage en virkelig fengende pop-låt enn å lage gode låter i mer ‘kredible’ genrer. Det er godt mulig det er sant, og jeg skal ikke ta stilling til hvorvidt Britney og hennes apparat lykkes i denne henseende. Det mest slående ved denne videoen er, slik jeg ser det, forholdet mellom teksten og den handlingen som utspiller seg på skjermen. Vi møter først et par, Britney og et eksemplar av Kjekk Mann, om morgenen, og følger så ham gjennom en lang dag av seksuelle fristelser, som ender i et forsvinningsnummer, som antagelig er ment å signalisere Britneys frigjørelse fra et ubalansert forhold.

At Britney og hennes produsenter har et varmt forhold til pornoestetikk overrasker neppe noen. Hun opptrer her som sekretær (med kopimaskinscene!), servitør og limosjåfør, uniformerte roller som skulle være lett gjenkjennelige for hvem som helst som har tilbragt noe tid på internettets skyggeside. I alle disse rollene forsøker hun hardt og brutalt å forføre Kjekk Mann, samtidig som hun skriker i ansiktet hans at han er en ‘womanizer’. Vekslingen mellom Britneys skjøge og madonna er ikke nytt, og denne rolleblandingen og identitesforvirringen er typisk for postmodernistisk kultur. Det merkverdige her er at Kjekk Mann ikke egentlig lar seg forføre; han smiler litt skjevt og stritter ikke akkurat imot skjøge-Britneys tilnærmelser, men er i det alt vesentlige på vei hjem til sin madonna, som for sikkerhets skyld ligger naken på et massasjebord, innsmurt i babyolje.

Britneys persona blir her offer, medskyldig og anklager i fortellingen om en forbrytelse som ikke har funnet sted. Dermed gjenoppstår en figur vi vel helst hadde sett henvist til en historisk avfallsplass, den mistenksomme, irrasjonelle, og hysteriske kvinne. Vi kan spore denne figuren til antikken, og Freud må vel også ta på seg en del av skylden for å ha formulert i moderne termer en av de mest effektive undertrykkelsesmekanismene kvinner er blitt utsatt for gjennom en lang kulturhistorie. Men i en post-moderne verden skulle vi liksom være ferdige med den slags.

Jeg skal ikke her begi meg uti en historisk-biografisk lesning av Britneys livmor og dens forhold til hennes seneste verk. Det ville blitt for sårt og leit. Ekte og uskyldige småbarn er tross alt involvert. Men om noen fremdeles trodde at Britney Spears står for et, om enn gjennomkommersialisert, Girl Power-inspirert likestillings- og selvstendighetsperspektiv, som, sexfikseringen til tross, kan fungere som et slags forbilde for småjenter som snart skal ut i verden og kjempe mot strukturell kjønnsdiskriminering, tror jeg de må tenke om igjen etter å ha sett denne videoen.
]]> http://www.karlarthur.no/2008/10/britney-spears-reaksjon%c3%a6r-postmodernist/feed/ 0 http://www.karlarthur.no/2008/10/anmeldelse-disgrace/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=anmeldelse-disgrace http://www.karlarthur.no/2008/10/anmeldelse-disgrace/#comments Wed, 15 Oct 2008 23:00:03 +0000 Karl Arthur http://www.karlarthur.no/?p=238 Continue reading →]]>

J.M Coetzee er en av mine favorittforfattere utenfor Norge, og jeg var derfor en smule nervøs da jeg dro for å se adaptasjonen av Disgrace, som han fikk Nobels litteraturpris for i 2003, under Film fra Sør-festivalen i Oslo. Ingen bøker er lette å filmatisere, men Disgrace må ha vært spesielt utfordrende, da Coetzee er mer enn gjennomsnittlig glad i å legge mening mellom linjene, som det så fint heter. Boken er mer karakter- enn plotdrevet, men regissør Steve Jacobs og manusforfatter Anna Maria Monticelli har likevel valgt å forholde seg usedvanlig trofast til romanens handling.

For å behandle filmen på dens egne premisser først vil jeg si at prosjektet i det alt vesentlige viste seg vellykket. John Malkovich spiller David Lurie svært overbevisende og følsomt, i en opptreden som heldigvis minnet mer om Spike Jonez’ og Charlie Kaufmans Being John Malkovich enn den mer fjollete rollen han spilte i Color Me Kubrick. Den noe forstyrrende effekten av å putte et kjent fjes på en karakter tilskuerne vil ha sine egne forestillinger om avtok i samspill med et imponerende ensemble av Sør-Afrikansk talent. Korte og tilsynelatende løst forbundne scener bidrar til en stemning av usikkerhet og tvetydighet som også i høy grad er tilstede i romanen.

Til tross for dette lever filmen, i min mening, ikke opp til romanen i tyngde og innsikt. Jeg tror dette i stor grad er en følge av at fortellerstemmen, naturlig nok, ikke er opprettholdt i filmatiseringen. Som politisk dokument er nemlig denne historien ikke lett å få tak på, og det skulle vise seg i resepsjonen at Coetzee hadde åpnet en del dører han bevisst ikke ønsket at leserne skulle gå gjennom. Dette viste seg tydeligst i ANCs fordømmelse av romanen, idet den allegoriske lesningen de la til grunn pekte mot en anklage mot den fargede befolkningen i Sør-Afrika.

Filmen rettferdiggjør på mange måter en slik lesning. Davids forhold til studenten Melanie blir her et bilde på den hvite, autoritative befolkningens utnyttelse av det underlegne flertall, hans oppsigelse et symbol på det internasjonale samfunns fordømmelse av apartheid, og den sentrale scenen i boken og filmen fremstår som en overmåte brutal reversering av disse forholdene.

I romanen er det fortellerens posisjon som taler mot denne forenklede lesningen. Det er snakk om en tredjepersons beretning, men fortelleren følger Davids bevissthet så tett at leseren blir sittende med en følelse av identitet mellom kronikør og karakter. Dette gir Coetzee mulighet til å problematisere forholdet mellom hvem David er og hva han gjør, for eksempel i en scene hvor han kjører avlivede hunder til brenning:

On his first Monday he left it to [the workmen] to do the incinerating. Rigor mortis had stiffended the corpses overnight. The dead legs caught in the bars of the trolley, and when the trolley came back from its trip to the furnace, the dog would as often as not come riding back too, blackened and grinning, smelling of singed fur, its plastic covering burnt away. After a while the workmen began to beat the bags with the backs of their shovels before loading them, to break the rigid limbs, It was then he intervened and took the job to himself. . . . Why has he taken on this job? To lighten the burden on Bev Shaw? For that it would be enough to drop off the bags at the dump and drive away. For the sake of the dogs? But the dogs are dead; and what do dogs know of honour and dishonour anyway? For himself, then. For his idea of the world, a world in which men do not use shovels to beat corpses into a more convenient shape for processing. . . . Curious that a man as selfish as he should be offering himself to the service of dead dogs. There must be other, more productive ways of giving oneself to the world, or to an idea of the world. . . . But there are other people to do these things . . . He saves the honour of corpses because there is no one else stupid enough to do it. That is what he is becoming: stupid, daft, wrongheaded.

Denne scenen kommer på et punkt i romanen hvor David allerede har undergått betydelig personlig utvikling, selv om han ennå ikke er klar over det selv. Men i filmen blir denne utviklingen nødvendigvis bare avslørt av Malkovich spill og karakterens handlinger, og Davids forhold til Sør-Afrikas fortid blir dermed ikke en sentral del av historien. Dette forholdet er imidlertid nøkkelen til å forstå romanens dypere mening. David og datteren Lucy reagerer fundamentalt forskjellig på overfallet de opplever; han vil bringe inn politiet, søke hevn, mens hun vil legge seg ned og godta det som har skjedd. Hun er villig til å påta seg den historiske skylden David i utgangspunktet avviser bør eksistere, men når han i filmens avslutningsscene avlegger Lucy et besøk, er dette i romanen ikke ment å signalisere at han godtar hennes resonnement, bare at han godtar at det er mulig å resonnere annerledes enn han gjør selv, han godtar forandring og at han er en annen enn Lucy, en som må inviteres inn i hennes liv igjen:

The truth is, he has never had much of an eye for rural life, despite all his reading in Wordsworth. Not much of an eye for anything, except pretty girls, and where has that got him? Is it too late to educate the eye? . . . «Where is the truck?» asks Lucy. She is flushed from her labours and perhaps a little sunburnt. She looks, suddenly, the picture of health. «I parked and took a walk.» «Will you come in and have some tea?» She makes the offer as if he were a visitor. Good. Visitorship, visitation: a new footing, a new start.

David mener historien er noe man bør legge bak seg, Lucy mener at det er umulig. Et av romanens mange poenger er at de begge har rett, og at de kan ha rett, og være uenige, samtidig. Hverken David eller Lucy er personlig ansvarlige for overgrep begått av Apartheid-regimet, men de kan likevel ikke vaske av seg en hver skyld, eller skam. Dette aspektet kommer ikke tydelig frem uten fortellerstemmen filmskaperne velger å klare seg uten. Filmteknisk er valget antagelig godt, men det fratar historien noe av dens filosofiske dybde.

Hver gang jeg ser Brazil virker den mørkere og skumlere. Det er nok fordi jeg har lest flere aviser siden sist.

If William Kerr had been more of a hard core puritan, Forgetting Sarah Marshall would have been a pretty good movie. Unfortunately, it would also have been about twenty-five minutes long.

It’s interesting to note that the dirty jokes, of course, kill in the theatre. (Specifically the one theatre I saw it in.) One full frontal male nudity gains exactly one belly roar from the audience, similar to the way stand up comics (sometimes) score cheap laughs by saying fuck.

Don’t get me wrong, I’m always up for a good old raunchy comedy. But when about ninety percent of the sex jokes are bad ones, and it’s more like the other way around when the carachters are allowed to actually interact instead of being props for embarrasing sight gags and lude innendo of varying originality, I can’t help but think that here is a team who have sold out to the loss of the cineasticly inclined.

Lovers of The Seventies Show and/or Veronica Mars are in for a treat, and Jonah Hill does a lot better than in the much overrated hit Superbad. If you stay the whole way through, to spot the Arrested Development -star cameo, the last forty-five minutes will probably leave you feeling justified in not leaving an hour earlier. Somewhat.

And most of it is set in Hawaii. That’s gonna count for something.

Ok, første post, og jeg aner ikke hva som bør sies. Heldigvis er det ingen som kommer til å lese dette, og foreløpig er det kun fordi ingen vet om denne siden, da den er helt ny. Om fire måneder kommer heller ingen til å lese dette, og det vil fortsatt være fordi ingen vet om siden, men da vil grunnen til uvitenheten være den utrolig lave kvaliteten på det man kan finne her.

Om du leser dette har jeg gjort noe riktig et eller annet sted, men hva vet bare du.

Skål, Karl Arthur