Oh, glorious apple tree, how I loveth thee. How I admire'st and respecteth thee, and how I loath thee when thou ar'st not fruity enough

Petter Hansen hadde kanskje ikke så mye å glede seg over i livet sitt, men én ting kunne ingen ta fra ham. Om høsten, mens fuglene forsvant og menneskene rundt ham – alle de han så på gata men aldri snakket med – gled sakte inn i sin kollektive mørketidsdepresjon, da kunne han stå i timesvis i stuevinduet og kikke ut i hagen, på et litt over middles stort epletre, med helt ekte epler, plantet av ham selv som tiåring, mens faren hadde holdt ham bestemt i hånda, bare tre måneder før magekreften fikk taket på ham, og smerteskrik og umotiverte utskjellinger ble en del av hverdagen. Epletreet var det eneste han virkelig likte her i verden. Selv om han ikke likte epler. Syrlige og harde å tygge, var de. Men så vakre. Runde og rødlige, med hver sin stilk. Hvert år tok han bilder av dem før han høstet dem, og dekorerte veggene med fargeutskrifter fra PCen. Så kjørte han hele avlingen på dynga. Det var liksom ingen å invitere inn på en kopp kaffe og et stykke eplekake. Om noen dager skulle han gjennomføre dette ritualet for tjuesjette gang, og så var det bare sorg og smerte å se frem til før september kom og rutinemessig åpenbarte sitt gravensteinvennlige klima. Det var bare trekvart år å vente. Det skulle nok gå bra. Eller i hvert fall ikke rett i dass. Det var viktig for ham å beholde et positivt perspektiv på fremtiden.

Noen hundre meter unna stod en gjeng med nabolagets notoriske rampegutter og hang. De kjedet seg hele tiden, og var egentlig ganske stolte av det, uten at det fikk dem til å klage noe mindre. “Hva faen skal vi finne på i dag, gutter?” spurte Asleik, den eldste av dem, uten å forvente noe svar. Han hadde i det minste fått sneket et banneord inn i setningen, og siden moren hans var tungt religiøs, gav det ham en slags indre glede å såre henne på den måten, uten at hun visste det, en glede han passet på å ikke røpe med ansiktet. For én gangs skyld rakte Humborg, han med den kvisete ryggen og de skjeve tennene, opp hånden, som om han hadde noe å si. “Humborg?” sa Asleik usikkert. “Jeg har en idé!” sa Humborg opprømt. “Jeg vet om noe vi kan gjøre, noe som ikke er dritkjedelig og får oss til å gå hjem og se på tv med en gang.” “Er du sikker på at det ikke er litt dritkjedelig likevel? Det meste er jo det, mener jeg” sa Fjorolf, den eneste i gjengen med gode karakterer på skolen. Humborg klarte nesten ikke sitte stille. “Joda, jeg er enig i at nesten alt er jævelig kjedelig, som fotball og sykling og bygging av trehytter og sånt. Men dette er annerledes.” Han ventet nesten et helt minutt med å fortsette, for å se den tvilende spenningen bygge seg opp i det lavmælte kroppspråket til de andre. Så reiste han seg opp, trakk pusten, og sa med andektig stemme: “Har dere noen gang hørt om epleslang?”

Som så ofte før mens han stod og betraktet epletreet sitt, hadde Petter Hansen begynt å tenke på de glade stundene han hadde delt med den fruktige og langstrakte organismen som vokste ute i hagen. Den første høsten etter at faren døde, og moren måtte legges inn på lukket avdeling med omfattende sorgpsykoser, hadde grandtante Olga flyttet inn hos ham, for å passe på at han fikk tilstrekkelig med næring, livsvisdom og bjørkeris på blanke messingen. Særlig det sistnevnte hadde ikke bydd på noen problemer for henne, og Petter Hansen husket med tårer i øynene de mange timene han hadde brukt på å smøre inn sårbare barneskinker med ferskpresset eplesaft, for å lindre svien og legge et slør av velduft over den uvaskede huden hans. Grandtante Olga var nemlig av den gamle skolen, og trodde ikke på intimhygiene. Lukten av eple gjorde det vanskelig for de andre barna på skolen å stå i ring rundt ham og synge «Petter, Petter, stinkerompe, lukter som en hund må prompe». Det hadde vært noen fredelige uker før de kom på noe annet å mobbe ham for. Det usymmetriske ansiktet hans, for eksempel. Han festet epleskiver på kinnene med Karlsons lim en gang, men det hjalp liksom ikke. Barn kan være grusomme.

«Ja, men hvor grusom kan vi klare å gjøre denne epleslangen, Humborg?» spurte Asleik, som alltid tok utgangpunkt i at nye leker kom til å bli kjedelige, helt til de eventuelt begynte å utvikle seg i en tilstrekkelig ondskapsfull retning. Han hadde hatet Stiv Heks, helt til han fant ut at han kunne reise seg brått og presist mens han krøp mellom beina på de stillestående lekekameratene, og på den måten påføre dem en ikke ubetydelig smerte i skrittregionen. Det hadde funket nesten like bra på jenter som på gutter, helt til lærerne oppdaget det, og bestemte at ingen fikk lov til å leke i skolegården lenger. De kunne «prate hyggelig og sivilisert sammen, men ingen løping, leing eller smiling er tillatt» hadde de sagt på foreldremøtet, til stående applaus fra de fremmøtte. Asleik syntes ikke det var så farlig, og begynte å røyke for å få tiden til å gå. Det var det ingen som hadde noe imot, da de fleste rundt ham ønsket ham en tidlig død uansett. «Jeg tenkte vi bare kunne stjele alle eplene hans, og kanskje kaste noen av dem på ham når han kommer ut for å jage oss bort,» sa Humborg. «Din fantasiløse dust!» sa Asleik. «Hva sier dere til at vi binder han teite Petter Hansen fast til treet, kiler ham med en fjær under nesen en times tid, og så sager ned hele jævelskapen?» Fjorolf så usikkert på ham. «Jeg må hjem til middag klokka seks,» mumlet han. Humborg skalv litt, og Lille Ofse, som var to år yngre enn de andre, og dessuten ikke kunne snakke, så enda mer tuberkuløs ut enn han pleide. «Pingler!» ropte Asleik. Men han visste de kom til å gjøre som han sa når det kom til stykket.

Det hadde vært en nokså normal dag for Petter Hansen. Opp klokka halv åtte, klar til den første firetimersøkten i vinduet en halvtime senere, lunsj, og så de siste fem timene med intens trebeskuelse, som snart var over. Etter middag kom han sikkert til å dusje et par timer, se på TV2nyhetene uten lyd og så ligge i senga med åpne øyne, til han sovnet litt utpå natten. Det pleide å gå sånn. Idet han hadde tenkt ferdig, fikk han øye på noe som beveget seg raskt nedover gaten. Det så ut som en gruppe mennesker, men de var for små til at det kunne stemme. Kunne det være . . . barn? Som kom for å besøke ham? Noe slikt hadde aldri skjedd før. En flokk unger som løper mot huset hans, i håp om å få spille litt fotball i hagen hans, og han skulle komme ut med saft og kaker til dem når de ble slitne. Han hadde hørt at barn var svake for søtsaker. Heldigvis hadde han bakt i forrige uke. Ingen kunne si at han ikke var forberedt. Men plutselig merket han at kroppen hans, helt uten å blande inn hodet, hadde beveget seg til gangen, han klarte ikke å stoppe den fra å låse utgangsdøra, og heller ikke fra å gå inn på kjøkkenet og begynne å proppe i seg sjokoladekaken som stod i kjøleskapet. Han var forvirret. Skulle ikke den være til barna? Så banket det på døra.

Det var Asleik som stod der, og han skrek mens han banket. «Kom igjen, a, vi vet du er der, vi så deg i vinduet, og vi vet hva du heter også, Petter Hansen, teit navn ass, kom ut da, Petter Hansen, vi har en lek å leke med deg, det er ikke farlig, vi har ikke tau og sag og fjær eller noe sånt, altså, ikke vær kjip, a, kjipe Hansen. Faen. Han kommer ikke ut. Vi må finne på noe annet.» Fjorolf lyste opp. «Gå hjem og se på TV?» «Nei, faen heller. Når vi først tok oss bryet med å stjæle alt det stæsjet her, skal vi faen meg bruke det også. Humborg, du binder fast Lille Ofse til treet, og Fjorolf, du begynner å sage. Jeg gidder ikke kile Ofse, siden jeg kjenner ham, så jeg bare spiser noen epler imens. Rett før treet faller så beiner vi, for da klikker det sikkert for ham. Sjuk fyr, ass.» Guttene gikk straks i gang med sine tildelte oppgaver, og nøyaktig fjorten minutter senere kunne de legge på sprang, uten å se seg tilbake.

Men det klikket ikke for Petter Hansen, selv om favorittreet hans deiset i bakken med et spinkelt brak. I stedet gikk han rolig ut i hagen, plukket forsiktig opp Lille Ofse som satt bundet til stammen, og bar ham bestemt inn i huset. Han hadde aldri trodd det skulle bli familiemann av ham også.

Jeg tar ofte trikken fra Stensgata. Det passer seg best sånn, med tanke på hvor jeg bor, mener jeg. Og dagen i dag er en nokså vanlig dag, med unntak av temperaturen, som er lav nok til at folk som meg ikke rynker på nesa av at VG trykker den på forsiden av avisen sin, i krigstyper, og understreker at folk kommer til å dø. Det virker sannsynlig nok.

På Bislett går to usedvanlig velkledde narkiser på vognen der jeg har funnet meg en ståplass. De spiser kroneis. En med jordbær og en med sjokolade. Selv det melkehvite stoffet over kjeksen har pådratt seg en forfrysning, og ser skrukkete men glatt ut, på en litt usunn måte. Like ved Dalsbergstien ligger det en ungdomsskole, og en drøy tiendeklasse flyter ombord. Under halvparten av dem har lue på seg. Vi er kanskje en nasjon av kronisk sykelønnede, men kulda, den tar vi. Lett.

Litt lenger nede i byen tilbyr en gammel dame plassen sin til en enda eldre dame, og en sekstenåring prater nervøst med en svært tiltrekkende kvinne han har støtt på, og tydeligvis kjenner gjennom familien sin. Han drømmer om å ligge med henne, men vet han ikke kommer til å gjøre det. “Du prater så rart”, fniser hun. “Er du fra Østfold, eller?” “Sorry, da”, mumler han, hadde den vært synlig i trengslen ville han sett i bakken. “Det er tøft, da”, lyver hun. De går av på Stortorvet, selv om ingen av dem skal dit.

Selv går jeg ofte av trikken på Jernbanetorget. Idag er en nokså vanlig dag. Plata er åpen. Norge er i drift. Men det er litt kaldt, så jeg tar på meg vanter. Det er best slik. Med tanke på hvor jeg er, mener jeg.

En hyggelig beskjed fra Citibank, som jeg brukte da jeg bodde i USA:

Dear KARL GIVERHOLT,

Good news! Citibank is participating in the FDIC’s Temporary Liquidity Guarantee Program. Through December 31, 2009, all of your non-interest and interest bearing checking deposit account balances are fully guaranteed by the FDIC for the entire amount in your account.

And as a reminder, in October the FDIC increased the amount of insurance on eligible savings accounts — such as savings, market rate, money market accounts, club and holiday accounts, and certificates of deposits — from $100,000 to $250,000 through December 31, 2009.

Som vi ser er terskelen for å kalle noe gode nyheter blitt senket en smule den siste tiden.