Mot en åpen og fri intellektuell økonomi

[Denne teksten stod på trykk i Pacta, utgitt av Studentforeningen ved Juridisk Fakultet, Universitetet i Oslo, våren 2008. Takk til redaktør Katinka Kristiansen for tillatelse til republisering.]

Om et halvt århundre eller så kommer vi som er dagens studenter til å være en generasjon hvis utløpsdato nærmer seg. Som pensjonister vil vi forhåpentlig være dypt sjokkert over omveltingene datidens ungdom agiterer for, men vi vil også se tilbake på vår egen ungdom med vantro eller, for de mer generøse av oss, overbærenhet. Det er fåfengt å gjette om hva våre barne- og oldebarn vil tro på og kjempe for, men vi kan allerede nå ane konturene av hvilke av våre egne holdninger som vil fremstå som antikvariske, reaksjonære eller bent frem umoralske. Denne artikkelen skal handle om en av disse misforståtte trosretningene: overbevisningen om at en selger av informasjon bør ha en juridisk rett til å begrense hvordan kjøper benytter seg av denne informasjonen.

Drøyt fire hundre år etter at Gutenberg gjorde innføringen av Copyright nødvendig, opplevde verden en ny revolusjon i kommunikasjonsteknologi. (BERNE-konvensjonen ble revidert i Stockholm omtrent på denne tiden.) Der det tidligere hadde vært svært kostbart å produsere eksakte kopier av åndsverk, falt plutselig muligheten til å lage perfekte gjengivelser av ikke bare bøker, men all informasjon, inkludert musikk, film og andre kunstuttrykk, i hendene på herr og fru Hvermansen, i form av en stadig billigere PC. Og når denne ble tilkyttet internett, ble også distribusjonskostnadene redusert til et historisk lavmål. En utilsiktet og uforutsigbar konsekvens av kommunikasjons-teknologiens utvikling er at Copyright har endret natur, fra å garantere offentligheten tilgang på intellektuellt materiale, til å ensidig søke å beskytte de økonomiske interessene til produsenter og distributører av slikt materiale. La oss begynne med et konkret eksempel på hvordan Copyright fungerer i dag, før vi begynner å spekulere i hva fremtiden vil bringe.

Har du kjøpt, fått, leid eller på annen måte anskaffet en PC eller Mac de siste 15-20 åra? Kan du huske at du, første gangen du skrudde den på, måtte krysse av en boks som sa noe i nærheten av: “I accept the End User Liscense Agreement”? Du passet vel på å lese hele kontrakten du skrev under på ved å klikke på denne boksen? La meg hjelpe på hukommelsen. Avtalen sier, lett omskrevet, dette: “Gratulerer! Du har kjøpt et operativsystem fra [Microsoft eller Apple]. Du kan bruke det akkurat som du vil, bortsett fra at du under ingen omstendighet kan forandre på det, kopiere det eller få vite noe om hvordan det fungerer.” En tilsvarende avtale for en Grandiosa med løk og kjøttdeig ville latt deg steke pizzaen på 225 grader og spise den, men ikke gitt deg informasjon om hvilke ingredienser den inneholder, nektet deg å putte ekstra ost på eller ta vekk løken, og forebeholdt seg retten til å saksøke dersom du skulle finne på å lage din egen pizza med kjøttdeig og løk. At de fleste heller ville gått på Peppe's enn å godta slike restriksjoner er åpenbart. Spørsmålet er om det i det hele tatt dreier seg om kjøp og salg, ettersom alt eierskap utover en forhåndsdefinert bruksrett forebeholdes selger.

Vi har en tendens til å ta intellektuell eiendomsrett for gitt, ikke minst ettersom fysisk eiendomsrett er en grunnpilar i liberal-demokratisk tankegang. økonomisk vekst avhenger av individers mulighet til å tjene penger ved kjøp og salg, og uten eiendomsrett kollapser ikke bare velferdstaten, men sivilisasjonen slik vi kjenner den. Det er riktignok balanser som må søkes, for eksempel vil mange hevde at det er ønskelig med avtaler som sikrer fattige land tilgang på patenterte medisiner til en overkommelig pris. Likevel er det klart at forskning og utvikling er en kostbar affære, og økonomisk logikk tilsier at dersom Copyright svekkes, vil firmaer være mindre villige til å utvikle ny teknologi og kunnskap.

Empirske data tillater i dag at en setter spørsmålstegn ved denne logikken. Jusprofessor ved Yale, Yochai Benkler, trekker i artikkelen “Coase's Penguin” frem suksessen til operativsystemet GNU/Linux[1] som et eksempel på det han ser som en tredje økonomisk modell; etter markedsplassen og bedriften, hevder han, kommer nettverket (381). Lignende argumenter kan finnes i den bedriftsøkonomiske selvhjelpsboken Wikinomics av Don Tapscott og Anthony D. Williams. Firmaer som har åpnet sin idebank i begge retninger, hevder de, øker markant sine sjanser til å dominere morgendagens finansverden, fordi det som er blitt kjent som “the wisdom of crowds” åpner for testing og utvikling av ideer i en helt annen skala enn tidliger kommunikasjonsteknologi tillot.

Disse tekstene er imidlertid først og fremst opptatt av verktøy, og det er på ingen måte gitt at argumentene som presenteres har relevans for kunst-feltet, selv om de fleste kunstere i dag opererer som produsenter av informasjon snarere enn objekter. Vi må derfor ha det klart for oss hvilke forskjeller og likheter som finnes mellom de to formene for informasjon, før vi kan begynne å trekke paralleller.

Agnar Mykle skriver om forskjellen på kunst-informasjon og vitenskapelig informasjon i den lite leste essay-romanen Rubicon. Kort fortalt forholder det seg slik: vitenskapelige oppdagelser, som Einsteins relativitets-teori, er ofte nominelt knyttet til et enkeltindivid, men ikke avhenging av akkurat dette individet; kun Jens Bjørneboe, på den annen side, kunne skrevet Jonas. Thomas Edison innehar en rekke patenter på oppfinnelser gjort av hans ansatte, men ingen vil hevde at Gyldendal Norsk Forlag skrev Sult. Om du skal skrive et dikt, er det umoralsk å unnlate å informere om at du har lånt de fleste rimene fra Arnulf øverland, men om det er en bro du skal bygge, krever ingen at du setter opp skilt hvor du takker Euklid og Newton for å ha utledet de geometriske og fysiske prinsippene du benytter deg av.

Kunstverk (malerier, skulpturer o.l unntatt) og informasjonsverktøy har likevel det felles at de er tanker og ideer snarere enn objekter, og kan overføres gjennom et medium (språk, gitar, internett, stereoanlegg o.s.v.). Om de moralske opphavsrettighetene er forskjellige, kan de økonomisk-juridiske vurderingene sies å være de samme, fordi et åndsverk i prinsippet ikke kan selges annet enn som representasjon. En diskusjon om “ulovlig deling” av åndsverk må derfor ha det klart for seg hva det er en betaler for dersom en kjøper verket på lovlig vis.

For det første betaler vi naturligvis for det fysiske produktet: plasten en CD er laget av, papiret en bok er trykket på, osv. For enkelte vil det være verdt prisen å kunne stille ut åndsverkene en har kjøpt i en dertil egnet hylle, men mange vil være tilfreds med å oppbevare dem mer diskret på en harddisk. Merverdien som blir tilført åndsverket mellom produsent og konsument, som gjør at folk fremdeles er villige til å betale to hundre kroner for en CD, er først og fremst redaktøransvaret, det at noen hjelper deg å velge ut hvilken musikk det er verdt å bruke tid på. Det er denne rollen platebransjen og etter hvert forlagsbransjen er redde for å miste sitt monopol på, og det er derfor de skriker opp om styrket rettsvern for intellektuell eiendom.

I dag fungerer Copyright i praksis i to ytterpunkter. På den ene siden er lovgivningen blitt kraftig utvidet, både med tanke på tid og hvilke gjenbruksområder den dekker. I tillegg må en i dag aktivt unnta ens verk Copyright om en ønsker å gjøre det fritt tilgjengelig. Motsatt er loven blitt bortimot umulig å håndheve på en kostnadseffektiv måte. I sin bok Code v.2 argumenterer Lawrence Lessig, professor i jus ved Stanford University og grunnlegger av Creative Commons[2], for at begge disse faktorene bør reverseres. I en digital hverdag, hevder han, er det ikke loven, men kode, som begrenser adferd. Det er ikke lenger mulig for staten å håndheve et lovverk som forbyr f.eks pengespill, men man kan teoretisk sett innføre intenciver for at alle internettsteder som tilbyr slike spill ber om identifisering og ikke slipper inn norsker. Argumentet i Code v.2 er, overraskende nok, ikke at Copyright er blitt en umulighet som vi like gjerne kan slenge på dynga, men at denne loven i internettalderen, ved hjelp av kode, er blitt perfeksjonerbar, at den kan gjøres absolutt[3]. Digitale medier muliggjør kommunikasjon og informasjonsutveksling, men også effektiv begrensning av dette, på en måte som tvinger oss til å revurdere vår tenkning om eksisterende lovgivning, og til å velge hvilke verdier vil vil at fremtidens lovgivning skal reflektere, insisterer han.

Så her er hva jeg ville valgt, om jeg skulle utforme morgendagens Copyright-lovgivning: Ethvert intellektuelt produkt bør utvilsomt tilhøre produsenten, men bør kunne gjøres offentlig tilgjengelig dersom hun ønsker det. Hun må gjerne selge det til noen som tror de kan selge det videre, mot en passende andel av det sekundærsalget innbringer. En konsument som kjøper en representasjon av verket (bok, CD, DVD e.l.), står imidlertid fritt til å gjøre med denne representasjonen som han ønsker. Dette inkluderer å kopiere og distribuere verket blant hvem det måtte være, så fremt han ikke tjener penger på det, og anerkjenner verkets opphavsperson. Copyright kommer inn i bildet i det øyeblikk noen tjener en krone, men ikke før. Det vil med andre ord være lovlig å rippe CDsamlingen sin og gjøre den tilgjengelig som .torrent filer, samt å drifte søkemotorer som indekserer disse filene, og å laste dem ned. Politiet vil kunne gripe inn dersom noen setter opp en fildelingsserver som krever medlemsavgift eller mottar donasjoner utover rene driftskostnader, eller gjør materiale tilgjengelig før skaperen har godkjent det for publisering.

Vi ser at under en slik Copyright-forståelse, vil de økonomiske rammebetingelsene i kulturbransjen forandre seg ganske kraftig. Det vil bli svært vanskelig å nekte noen adgang på et åndsverk på bakgrunn av manglende betaling, dersom ikke verket er usedvanlig obskurt. Man kan se for seg at enkelte kunstnere vil foretrekke å 'leie ut' verkene sine, og det vil de stå fritt til; markedet vil bestemme om dette er en levedyktig næringsvei. Når det gjelder inntjeningsevnen til produsenter av åpent materiale, vil man altså måtte stole på både deres evne til å tilby sitt stoff over internett mot noe som i praksis vil være frivillig betaling eller foreslåtte donasjoner, og at publikum fremdeles vil være villig til å betale en redaktør, som igjen betaler den utøvende part. Dét er intellektuell markedsøkonomi i digital praksis.