Vil Barack Obama bli like fremmedgjort som sitt forbilde?

En høstdag for drøyt fire år siden, i et land langt (men ikke lenger enn langt) borte, fikk en ung, svart senator tidenes dårligste idé. I dag, 20. januar klokken 18:00, norsk tid, blir ideen virkelighet. Verden vil juble over at Bush forlater oss, og den dype angsten som har preget USA og dets befolkning siden slutten av 2001 vil overføres med et nys og en bønn til Barack Hussein Obamas skuldre. Stakkars mann. Ikke bare har han frasagt seg alt han har hatt av privat og sosialt liv, ikke bare har han overlatt sin egen personlige sikkerhet til en håndfull Secret Service-agenter med begrenset vokabular, ikke bare har han ødelagt muligheten til å bli noe mer enn en skygge av påfallende fravær i de viktigste årene av sine døtres liv. Han har også preemptivt påtatt seg skylden for alt som kommer til å være galt i USA i 2011. Hva får den smarteste amerikaneren jeg noen gang har sett på en TV til å gjøre noe så dumt? Religion? Ambisjon? Masochisme? Psykofarmaka? Uansett årsak kommer Barack Obama ikke til å være lykkelig, ikke til å føle seg avslappet og på høyden, ikke til å ta seg en fridag, på minst fire år. Egoisten i meg er fornøyd, men empatisten roper «Nei, Barack, ikke gjør det! Du kommer til å angre.» Men om du på død og liv må, håper jeg i hvert fall at du kommer til å gjøre det riktig. God nyadministrasjon.

Når fremtidens historikere skal si sin mening om hva som egentlig foregikk ved inngangen til det 21. århundre, tviler jeg på at de kommer til å se på akkurat dagen i dag som et vendepunkt. Litt fordi det fremdeles gjenstår å se hva Obama eller McCain faktisk kommer til å gjøre dersom de vinner. Men mer fordi de virkelig store tingene allerede har skjedd. Tiden vil vise om Irak-krigen, finanskrisen, torturloven, Patriot Act, en kombinasjon, eller noe helt annet, vil fremstå som de sentrale historiske hendelser i USA dette tiåret, og om disse også vil være verdenshendelser. Likevel er det noe med denne dagen, 4. nov 2008, som trekker oppmerksomheten vår mot det fundamentalt usikre ved vår geopolitiske hverdag. Flere offentlige handlinger kommer til å finne sted i dag enn på lang tid i USA. Millioner av stemmesedler skal fylles ut, knapper skal trykkes, spaker skal trekkes. Og i større grad enn på lenge, kommer folk til føle at de ved å utføre disse handlingene, faktisk spiller en rolle i utformingen av sin egen og deres lands fremtid. 130 millioner mennesker bruker penn, papir, eller trykkskjerm til å svare på et spørsmål, og for en gangs skyld er vi overbevist om at systemet faktisk fungerer, at svaret kommer til å ha betydning for historiens gang.

Selv både håper og tror jeg Obama kommer til å vinne. Han har ikke bare fremstått som en ekstremt dyktig valgkampleder, men virker også som et anstendig og ærlig menneske. Faktisk har jeg, med unntak av visse korte panikkpregede perioder, vært overbevist om at sjansen for at han skal vinne har vært langt større enn meningsmålingene har gitt uttrykk for. Denne grafen, som viser sannsynligheten bookmakeren Betfair.com tror det er for de to utfallene, speiler min egen innstilling bedre enn Pollster.com, RealClearPolitics.com og Intrade.com har klart.

Betfair.com

Det viktigste nå, i hvert fall sett fra Europa, blir å skru ned forventningene til mannen som er blitt karakterisert både som messias og antikrist. Som han skriver i sin siste bok, The Audacity of Hope, er det veldig lett for folk som ikke vet så veldig mye om ham, men som lar seg imponere av hans sjarm, analytiske evner og retorikk, å projisere sine egne meninger over på ham. “Jeg mener X, og siden Obama er slik en fornuftig fyr, mener han sikkert X han også.” Derfor kan det ikke sies for ofte: Obama er ingen europeer! Han ligger langt til høyre for Høyre på de aller fleste områder. Utenrikspolitisk er han knallhard, men heldigvis mye smartere og mindre impulsiv enn hva vi har sett fra Bush og McCain.

Dermed har selvfølgelig Virrvarr rett når hun skriver at hun krysser fingrene for kveldens utfall, men vil gå til angrep idet han er valgt. Obama er amerikaner, og kommer til å styre som amerikaner. For oss i Europa betyr det at han kommer til å være sjokkerende lite positiv til felleskapsløsninger og sikkerhetsnett, selv om han er for et offentlig helsevesen (bare at det går an å være mot burde fortelle oss litt av hvert), i overkant proteksjonistisk når det kommer til handelspolitikk, klar for unilaterale internasjonale aksjoner dersom han ser det som nødvendig og direkte smakløs i sine appeller til tradisjon, verdier og moral.

Men i vår fordømmelse av President Obama, som antagelig vil begynne allerede i februar, når han ber NATO om økt innsats på grensen mellom Afghanistan og Pakistan for å hindre regionalt kollaps, bør vi likefullt bære en ting i mente: Obama representerer noe litt annet enn vestresiden i et høyreekstremt system. Hans lojalitet ligger ikke først og fremst hos det Demokratiske partiet, men hos demokratiet. Derfor kommer han til å ta hensyn også til meningene til de som ikke stemte på ham. Etter en valgkamp hvor vi har sett amerikanere måtte ta standpunkt mellom en intelligent, reflektert og balansert akademisk jurist, og en aldrende, impulsiv og agressiv soldat, er det viktig å merke seg likhetene også. Amerikas posisjon som verdens eneste stormakt er ikke åpen for forhandling for noen av dem. Statlig byråkrati vil fremdeles være et skjellsord i USA, uavhenging av hvor mange eller få det sysselsetter. Vekst, materiell velstand, styrke, religion. Dette vil fortsatt være de viktigste variabler når USA skal måle sin suksess som nasjon.

Det viktige er å huske at det er ikke på grunn av Obama det vil være slik, selv om han vil være den internasjonale personifikasjonen av systemet. Amerikanere vil faktisk ha det slik, og gir uttrykk for det gjennom den demokratiske prosessen. Europeiske politikeres viktigste oppgave blir å sørge for at det amerikanske systemet, selv om det blir forfektet av en sympatisk mann, ikke får bli enerådende i den globale politikken. Her har nemlig europeisk mentalitet en viktig rolle å spille, sammen med asiatisk, afrikansk, russisk, sør- og nordamerikansk, arabisk, og andre sivilisasjoners tankesett.

Verdens syn på USA vil endres med dette valget. Det blir vanskeligere å si nei til President Obama enn til President Bush. La oss håpe vi fortsatt vil klare det.

Det er kanskje bare fordi det er litt kaldt her jeg sitter, men jeg fikk faktisk gåsehud av denne:


Via David Weinberger og Lawrence Lessig

Hvit, skalla og ubarbert mann på MSNBC, han må jo være kriminell.



Skulle du sett.

Nettprat med utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten om avisens dekning av valget i USA. 34 spørsmål, ikke ett svar.

Det er slående overfladiske likheter mellom de to duoene som for tiden forsøker å overbevise folk om at de er best egnet til å forvalte nøklene til den amerikanske statskasse, lovverk og atomvåpensarsenal. På begge sider finner vi erketypiske representanter for det mye utskjelte men betryggende forutsigbare etablissementet: gamle og gråhårede hvite menn, med lang fartstid i den lovgivende forsamling, begge med sin historie om personlig offervilje, karakterstyrke og alt det der. Tilsvarende stiller begge partier med sin potensielle ”historiens første” kvinne eller mørkhudede, unge og kanskje uerfarne, men med glød og reformiver, representanter for det nye, postdiskriminerende USA. Den eneste forskjellen ligger i hvem som i hvert tilfelle får pryde toppen av stemmeseddelen.

I mange sammenhenger vil det, når klart hierarkiske stillingspar skal bekles, være klokt å plassere den mest erfarne kandidaten på toppen. Dette vil gi den fremadstormende muligheten til å oppholde seg noen år, om ikke i kulissene så i hvert fall i bakgrunnen, observerende, med en bratt læringskurve, og deretter unikt kvalifisert til å ta steget opp i den øverste divisjon en eller to valgperioder senere. Den trygge, godt utprøvde mentorordningen som arbeidsplasser og læresteder har sverget til i århundrer, overført til amerikansk politikk av et republikansk parti som har nettopp Tradisjon som sitt fremste honnørord. Likevel vil jeg hevde at dersom en effektiv og velfungerende administrasjon er målet, vil demokratenes tilsynelatende uortodokse strategi være mer hensiktsmessig.

Årsaken til dette ligger i den spesielle rollen amerikanske visepresidenter er tenkt å skulle spille. (Dick Cheneys stadige unilaterale mandatutvidelser forandrer ikke dette.) Visepresidenten skal 1) presidere over kongressen og 2) overta presidentens stilling dersom denne skulle forulykke eller på annen måte bli forhindret fra å utøve sitt embete, og dette er også alt. Den første delen av stillingsbeskrivelsen har man gått noe bort fra i senere tid, men grunnloven åpner ikke for å utvide andre ansvarsområder som kompensasjon. Dette gjør at det i amerikansk politikk er en vesens- snarere enn gradsforskjeller forbundet med de to toppstillingene.   

Presidenten vil ha et klart definert og meget bredt mandat, vetorett i budsjett- og legislative spørsmål, øverste kommando over militære styrker, udiskutabel utøvende makt og dertil et enormt apparat av rådgivere, eksperter, håndlangere, assistenter og ikke minst ministere. Nåværende president Bush har, med god hjelp av alle disse støttespillerne, eskalert den finansielle, militære og kulturelle krisen USA har befunnet seg i siden Nixons dager i et slikt omfang at landet nå befinner seg på kanten av en lang rekke stup, hvor man balanserer på tåspissene med roterende armer, lik en Per Ulv som ikke engang kan stole på å bli brakt tilbake i full vigør av en allmektig og tilgivende animatør. Dette beviser at presidentembetet er en båt som godt kan bli til mens man ror, ettersom havet er gitt, og enormt.   

Visepresidenten, derimot, er henvist til å definere sin egen stilling, opparbeide seg et uformelt mandat, øve innflytelse gjennom myke kanaler, ofte i direkte opposisjon til en egenrådig og individualistisk orientert kongress, bestående av folk som fremfor alt søker gjenvalg. ”Her er en bøtte og et hull i bakken” sier grunnloven til den blivende visepresident, ”få nå se om du kan lage ditt eget hav.” Det er selvfølgelig mulig at Sarah Palin kan fremstå som en usedvanlig effektiv navigatør, men Joe Biden har allerede brukt tredve år på å bære vann.

Den viktigste grunnen til at det er bedre med en ringrev som visepresident for en outsider enn motsatt er imidlertid de spesielle omstendighetene som eventuelt vil sende nummer to til himmels: Presidenten dør. Nasjonen er i sorg, Washington i kaos, pressen i hysterisk ekstase. De potensielle internasjonale ringvirkningene er betydelige. På få timers varsel må Palin eller Biden overta det mest profilerte kontoret i den vestlige verden, en overtagelse Obama og McCain selv har brukt årevis på å forberede seg på muligheten av, og tre måneder i visshet om at det skulle skje. Det er mye viktigere med innsidekunnskap ved en plutselig, uoversiktlig og uønsket maktoverdragelse, enn ved en varslet, kontrollert og nøye planlagt en. Joe Biden har allerede gjensidig kjennskap til både nasjonale og internasjonale ledende politikere, personlig og av omtale, og vil kunne garantere for USAs stabilitet og forutsigbare rolle på verdensscenen med en trygghet og autoritet Sarah Palin ikke vil kunne oppnå, kastet inn i en nokså fremmed verden som hun vil være.

Det taktisk trygge valget er altså å spille jokeren først, og la honnørkortene operere som forsikring i bakgrunnen. Den motsatte strategien kan fort føre til at USA blir sittende igjen med Svarteper.