Jeg er ikke sikker på om Aslam Ahsan uttaler seg i Dagbladet i egenskap av Arbeiderparti-politiker, blivende pensjonist eller norsk-pakistaner. Uansett trenger enten han eller partiet bedre medierådgivere. Det bør ikke komme som noen overraskelse at i en internasjonal økonomi kan en enkelt forvandle en beskjeden norsk inntekt til en asiatisk formue, men for en egalitær norsk bevissthet bør lønnsarbeid resultere i en viss levestandard snarere enn et visst pengebeløp. Dersom en i tillegg mener at “norske” penger hører hjemme i Norge, ser det selvfølglig ikke pent ut at en lokal-politiker og idealistisk samfunnsdebattant disponerer fire hjem, og akter å tilbringe alderdommen i Pakistan med sjåfør, gartner og annet tjenerskap. (At dette er oppgaver som i Norge ivaretaes av NSB, Parkvesenet og Hjemmesykepleien får bli et annet spørsmål.)

Det er imidlertid fort gjort å glemme at det i dag slett ikke er uvanlig at inntekter og utgifter har forskjellig nasjonalt opphav. Selv er jeg student i USA, og lever nøkternt men komfortabelt på norsk studielån. Det er ikke uvanlig for unge i dag å jobbe et halvt år i Norge, for så å reise til Thailand de neste seks månedene. Det trykkes norske aviser i Spania, og jeg tipper de færreste av disse kjøpes med euro som ikke var kroner en transaksjon tidligere. Når krona er sterk og dollaren svak, øker den norske USA-turismen. Og uten polakker og svensker som drar nytte av internasjonale valuta- og utgiftsforskjeller, ville den norske sommeren blitt en langt mindre fornøyelig affære, strippet for jordbær og utepils som den ville vært.

Såvidt jeg har forstått, fungerer pensjon i Norge som en slags tvungen alderdomssparing; arbeidstagere blir avkrevet et visst beløp av lønnen sin, som så blir forvaltet av Staten frem til den dagen lønnslippene slutter å dukke opp, og midlene tilbakebetales med de renter og den avkasting de har pådratt seg. Det blir dermed vanskelig å se den prinsippielle forskjellen på å være utenlandspensjonist og utenlandsturist. Derfor ønsker jeg Ahsan en fortreffelig norsk pensjonisttilværelse, hvor han nå måtte velge å tilbringe den.

To høner må likevel plukkes: Dagbladet, for å velge å vinkle et helt ordinært politisk utsagn på en måte som inviterer og legitimerer nasjonalistiske og xenofobiske reaksjoner (nok sagt), og Ashan, for å drive politikk ved å trekke paralleller mellom usammenlignbare størrelser og forveksle årsak og virkning.

Dagbladets overskrift til tross, Ashan kommer først og fremst med et helse-politisk utsagn: “– I Norge blir eldre mennesker parkert bort i institusjoner. I Pakistan lever de et aktivt liv og er deltakere i det sosiale og kulturelle liv … [jeg har] fått mer forståelse for hvordan man behandler eldre i Norge og jeg har forstått at den norske familiestrukturen er annerledes enn den i Pakistan. Likevel mener jeg det må gå an å stille spørsmålstegn med hvordan eldre blir stuet bort her i landet, sier Ashan.” Personlig har jeg hatt svært liten befatning med eldre- og helsevesenet i Norge, og ingen med det tilsvarende i Pakistan, men jeg er ikke i tvil om hvor jeg ville valgt å bli gammel og/eller syk dersom jeg ikke hadde en familie med midler til å ta seg av meg. At eldre i Pakistan blir behandlet med respekt og inkludert i det sosiale og kulturelle liv er selvfølgelig veldig hyggelig, og sikkert noe vi kan lære av i Norge, men knapt en statlig oppgave. Sosial og kulturell omgang med eldre er først og fremst en oppgave for slekt og venner, dernest for frivillige (gjerne statlig organiserte, eller i det minste godkjente) besøksordninger.

Det er ikke med dette min hensikt å fremstå som lilla-blogger, men jeg kan ikke unngå å undres om ikke, åpenbare svakheter til tross, eldrepleien i Norge er for god til at Ashans ønsker kan innfris. Staten har en åpenbar plikt til å sørge for pleietrengende eldre, men kan det være slik at når denne plikten blir en grundig internalisert rettighet for dem den ikke gjelder – en rett til å slippe å belemres med de eldre i ens familie og omgangskrets – så går det fort på bekostning av sosiale behov? (Hvordan kan man i størst mulig grad legge til rette for at disse behovene dekkes, når hverdagen til de eldres familie og venner blir stadig travlere?) Og motsatt, kan det være at når en familie i Pakistan står ovenfor valget mellom å inkludere et eldre familiemedlem i dagliglivet, eller overlate henne til seg selv, ja da følger det sosiale aspektet med på kjøpet?

Det hadde vært interessant å høre hva andre med mer direkte erfaringer har å si om dette.