Om det er riktig som jeg har tenkt at Britney Spears er min generasjons svar på Madonna, tror jeg nå vi kan konkludere med at vi går dystre tider i møte. Hennes seneste singel, “Womanizer” føyer seg tematisk inn i rekken av hennes tidligere suksesser; teksten utgjør et angrep på en upålitelig mann som sangens sterke og selvstendige subjekt nok er tiltrukket av, men ikke kan innlede eller fortsette å ha et forhold til, fordi han er, nettopp, en ‘womanizer’, eller skjørtejeger, som vi ville sagt. Så langt et tillforlatelig, om enn ikke spesielt originalt, konsept. Det er først i videoen vi ser tydelig hvor dypt paradoksene og forvirringen i Britneys persona stikker.

En venn av meg spiller i band, og liker å sitere Per Gässle på at det er musikkfaglig vanskeligere å lage en virkelig fengende pop-låt enn å lage gode låter i mer ‘kredible’ genrer. Det er godt mulig det er sant, og jeg skal ikke ta stilling til hvorvidt Britney og hennes apparat lykkes i denne henseende. Det mest slående ved denne videoen er, slik jeg ser det, forholdet mellom teksten og den handlingen som utspiller seg på skjermen. Vi møter først et par, Britney og et eksemplar av Kjekk Mann, om morgenen, og følger så ham gjennom en lang dag av seksuelle fristelser, som ender i et forsvinningsnummer, som antagelig er ment å signalisere Britneys frigjørelse fra et ubalansert forhold.

At Britney og hennes produsenter har et varmt forhold til pornoestetikk overrasker neppe noen. Hun opptrer her som sekretær (med kopimaskinscene!), servitør og limosjåfør, uniformerte roller som skulle være lett gjenkjennelige for hvem som helst som har tilbragt noe tid på internettets skyggeside. I alle disse rollene forsøker hun hardt og brutalt å forføre Kjekk Mann, samtidig som hun skriker i ansiktet hans at han er en ‘womanizer’. Vekslingen mellom Britneys skjøge og madonna er ikke nytt, og denne rolleblandingen og identitesforvirringen er typisk for postmodernistisk kultur. Det merkverdige her er at Kjekk Mann ikke egentlig lar seg forføre; han smiler litt skjevt og stritter ikke akkurat imot skjøge-Britneys tilnærmelser, men er i det alt vesentlige på vei hjem til sin madonna, som for sikkerhets skyld ligger naken på et massasjebord, innsmurt i babyolje.

Britneys persona blir her offer, medskyldig og anklager i fortellingen om en forbrytelse som ikke har funnet sted. Dermed gjenoppstår en figur vi vel helst hadde sett henvist til en historisk avfallsplass, den mistenksomme, irrasjonelle, og hysteriske kvinne. Vi kan spore denne figuren til antikken, og Freud må vel også ta på seg en del av skylden for å ha formulert i moderne termer en av de mest effektive undertrykkelsesmekanismene kvinner er blitt utsatt for gjennom en lang kulturhistorie. Men i en post-moderne verden skulle vi liksom være ferdige med den slags.

Jeg skal ikke her begi meg uti en historisk-biografisk lesning av Britneys livmor og dens forhold til hennes seneste verk. Det ville blitt for sårt og leit. Ekte og uskyldige småbarn er tross alt involvert. Men om noen fremdeles trodde at Britney Spears står for et, om enn gjennomkommersialisert, Girl Power-inspirert likestillings- og selvstendighetsperspektiv, som, sexfikseringen til tross, kan fungere som et slags forbilde for småjenter som snart skal ut i verden og kjempe mot strukturell kjønnsdiskriminering, tror jeg de må tenke om igjen etter å ha sett denne videoen.
]]> http://www.karlarthur.no/2008/10/britney-spears-reaksjon%c3%a6r-postmodernist/feed/ 0