I helgen ble jeg lurt med av noen gode venner til et krampehipt utested i Oslo sentrum. Som den verdensvante unge mannen jeg later som jeg er, så jeg meg raskt ut en litt opphøyd sitteplass langs veggen, som ga utsyn over hele dansegulvet. Etter å ha sittet der og nippet sofistikert til en lunken Corona en times tid, la jeg merke til en jente som stod ved siden av meg og rotet i håndvesken sin. “Har du mistet noe?” spurte jeg henne. “Jeg finner ikke telefonen min”, sa hun. Jeg tilbød meg å bruke min egen håndholdte variant til å ringe hennes, og hun gav meg nummeret. Kort tid etter satt vi og smilte med hver vår nokia i hånden.

Plutselig hadde jeg altså blitt den store helten i hennes private lørdagseventyr, og jeg skjønte at dette var en gyllen anledning til å vise meg fra min beste side, så hun kanskje ville vurdere å svare når jeg ringte henne et tilsynelatende ikke-desperat antall dager senere. Jeg bestemte meg for at en fleipete og selvironisk bemerking var det som skulle til.

“Du vet det, at det er egentlig ikke så lurt å dele ut nummeret sitt til vilt fremmede gutter på byen. Det er så mange gærninger der ute”, sa jeg med et spøkefullt glimt i øyet, for å understreke at jeg selv var det mentalt stabile unntaket fra den ellers så rigide regelen. Men strobelysene må ha ledet oppmerksomheten hennes bort fra blikket mitt, for hun sa at det hadde jeg jammen rett i, nappet mobilen ut av hånden min og slettet hele anropsloggen. Så nå har jeg bedt telefonselskapet mitt om å få spesifiserte regninger fra og med neste måned, og ser svært lyst på fremtiden.

Det er noen måter å være heldig på her i livet. Man kan få seg snill kjæreste eller ha en såkalt fet jobb. Mange vil også påstå at mentalt stabile foreldre og gode venner konstituerer flaks. Men man kan også være uheldig, og for eksempel bli allergisk mot temperaturforskjeller. Ja, det er skikkelig balle.

For det er liksom ingen grenser for hva slags temperaturendringer som gir utslag. Har du planer om å bevege deg fra innendørs til utendørs? Forbered deg på stikkende lår de neste førti minuttene. Og er det blitt litt kaldere i det siste, sier du? Da må du regne med å bli plutselig varm og rød i ansiket tre-fire ganger om dagen. Du skrudde av ovnen på kontoret, ja? Da blir det ikke noe sitting på deg de neste timene, for skinkene klør, og må kløes tilbake.

Likevel er det håp i enden av irritasjonen. Mange klinikker tilbyr i dag fullstendig hudamputasjon for en billig penge, for den som ikke har noe imot å tilbringe livet som et åpent sår. I tillegg kan det være lurt å investere i noe middels grovt sandpapir, for å gi kløingen ekstra tyngde. Det mest gledelige er imidlertid den økte muligheten til å flette inn ordet “elveblest” i daglige samtaler. Det får alltid folk til å flire. Om det er av eller med deg, er som vanlig vanskelig å si.

Oh, glorious apple tree, how I loveth thee. How I admire'st and respecteth thee, and how I loath thee when thou ar'st not fruity enough

Petter Hansen hadde kanskje ikke så mye å glede seg over i livet sitt, men én ting kunne ingen ta fra ham. Om høsten, mens fuglene forsvant og menneskene rundt ham – alle de han så på gata men aldri snakket med – gled sakte inn i sin kollektive mørketidsdepresjon, da kunne han stå i timesvis i stuevinduet og kikke ut i hagen, på et litt over middles stort epletre, med helt ekte epler, plantet av ham selv som tiåring, mens faren hadde holdt ham bestemt i hånda, bare tre måneder før magekreften fikk taket på ham, og smerteskrik og umotiverte utskjellinger ble en del av hverdagen. Epletreet var det eneste han virkelig likte her i verden. Selv om han ikke likte epler. Syrlige og harde å tygge, var de. Men så vakre. Runde og rødlige, med hver sin stilk. Hvert år tok han bilder av dem før han høstet dem, og dekorerte veggene med fargeutskrifter fra PCen. Så kjørte han hele avlingen på dynga. Det var liksom ingen å invitere inn på en kopp kaffe og et stykke eplekake. Om noen dager skulle han gjennomføre dette ritualet for tjuesjette gang, og så var det bare sorg og smerte å se frem til før september kom og rutinemessig åpenbarte sitt gravensteinvennlige klima. Det var bare trekvart år å vente. Det skulle nok gå bra. Eller i hvert fall ikke rett i dass. Det var viktig for ham å beholde et positivt perspektiv på fremtiden.

Noen hundre meter unna stod en gjeng med nabolagets notoriske rampegutter og hang. De kjedet seg hele tiden, og var egentlig ganske stolte av det, uten at det fikk dem til å klage noe mindre. “Hva faen skal vi finne på i dag, gutter?” spurte Asleik, den eldste av dem, uten å forvente noe svar. Han hadde i det minste fått sneket et banneord inn i setningen, og siden moren hans var tungt religiøs, gav det ham en slags indre glede å såre henne på den måten, uten at hun visste det, en glede han passet på å ikke røpe med ansiktet. For én gangs skyld rakte Humborg, han med den kvisete ryggen og de skjeve tennene, opp hånden, som om han hadde noe å si. “Humborg?” sa Asleik usikkert. “Jeg har en idé!” sa Humborg opprømt. “Jeg vet om noe vi kan gjøre, noe som ikke er dritkjedelig og får oss til å gå hjem og se på tv med en gang.” “Er du sikker på at det ikke er litt dritkjedelig likevel? Det meste er jo det, mener jeg” sa Fjorolf, den eneste i gjengen med gode karakterer på skolen. Humborg klarte nesten ikke sitte stille. “Joda, jeg er enig i at nesten alt er jævelig kjedelig, som fotball og sykling og bygging av trehytter og sånt. Men dette er annerledes.” Han ventet nesten et helt minutt med å fortsette, for å se den tvilende spenningen bygge seg opp i det lavmælte kroppspråket til de andre. Så reiste han seg opp, trakk pusten, og sa med andektig stemme: “Har dere noen gang hørt om epleslang?”

Som så ofte før mens han stod og betraktet epletreet sitt, hadde Petter Hansen begynt å tenke på de glade stundene han hadde delt med den fruktige og langstrakte organismen som vokste ute i hagen. Den første høsten etter at faren døde, og moren måtte legges inn på lukket avdeling med omfattende sorgpsykoser, hadde grandtante Olga flyttet inn hos ham, for å passe på at han fikk tilstrekkelig med næring, livsvisdom og bjørkeris på blanke messingen. Særlig det sistnevnte hadde ikke bydd på noen problemer for henne, og Petter Hansen husket med tårer i øynene de mange timene han hadde brukt på å smøre inn sårbare barneskinker med ferskpresset eplesaft, for å lindre svien og legge et slør av velduft over den uvaskede huden hans. Grandtante Olga var nemlig av den gamle skolen, og trodde ikke på intimhygiene. Lukten av eple gjorde det vanskelig for de andre barna på skolen å stå i ring rundt ham og synge «Petter, Petter, stinkerompe, lukter som en hund må prompe». Det hadde vært noen fredelige uker før de kom på noe annet å mobbe ham for. Det usymmetriske ansiktet hans, for eksempel. Han festet epleskiver på kinnene med Karlsons lim en gang, men det hjalp liksom ikke. Barn kan være grusomme.

«Ja, men hvor grusom kan vi klare å gjøre denne epleslangen, Humborg?» spurte Asleik, som alltid tok utgangpunkt i at nye leker kom til å bli kjedelige, helt til de eventuelt begynte å utvikle seg i en tilstrekkelig ondskapsfull retning. Han hadde hatet Stiv Heks, helt til han fant ut at han kunne reise seg brått og presist mens han krøp mellom beina på de stillestående lekekameratene, og på den måten påføre dem en ikke ubetydelig smerte i skrittregionen. Det hadde funket nesten like bra på jenter som på gutter, helt til lærerne oppdaget det, og bestemte at ingen fikk lov til å leke i skolegården lenger. De kunne «prate hyggelig og sivilisert sammen, men ingen løping, leing eller smiling er tillatt» hadde de sagt på foreldremøtet, til stående applaus fra de fremmøtte. Asleik syntes ikke det var så farlig, og begynte å røyke for å få tiden til å gå. Det var det ingen som hadde noe imot, da de fleste rundt ham ønsket ham en tidlig død uansett. «Jeg tenkte vi bare kunne stjele alle eplene hans, og kanskje kaste noen av dem på ham når han kommer ut for å jage oss bort,» sa Humborg. «Din fantasiløse dust!» sa Asleik. «Hva sier dere til at vi binder han teite Petter Hansen fast til treet, kiler ham med en fjær under nesen en times tid, og så sager ned hele jævelskapen?» Fjorolf så usikkert på ham. «Jeg må hjem til middag klokka seks,» mumlet han. Humborg skalv litt, og Lille Ofse, som var to år yngre enn de andre, og dessuten ikke kunne snakke, så enda mer tuberkuløs ut enn han pleide. «Pingler!» ropte Asleik. Men han visste de kom til å gjøre som han sa når det kom til stykket.

Det hadde vært en nokså normal dag for Petter Hansen. Opp klokka halv åtte, klar til den første firetimersøkten i vinduet en halvtime senere, lunsj, og så de siste fem timene med intens trebeskuelse, som snart var over. Etter middag kom han sikkert til å dusje et par timer, se på TV2nyhetene uten lyd og så ligge i senga med åpne øyne, til han sovnet litt utpå natten. Det pleide å gå sånn. Idet han hadde tenkt ferdig, fikk han øye på noe som beveget seg raskt nedover gaten. Det så ut som en gruppe mennesker, men de var for små til at det kunne stemme. Kunne det være . . . barn? Som kom for å besøke ham? Noe slikt hadde aldri skjedd før. En flokk unger som løper mot huset hans, i håp om å få spille litt fotball i hagen hans, og han skulle komme ut med saft og kaker til dem når de ble slitne. Han hadde hørt at barn var svake for søtsaker. Heldigvis hadde han bakt i forrige uke. Ingen kunne si at han ikke var forberedt. Men plutselig merket han at kroppen hans, helt uten å blande inn hodet, hadde beveget seg til gangen, han klarte ikke å stoppe den fra å låse utgangsdøra, og heller ikke fra å gå inn på kjøkkenet og begynne å proppe i seg sjokoladekaken som stod i kjøleskapet. Han var forvirret. Skulle ikke den være til barna? Så banket det på døra.

Det var Asleik som stod der, og han skrek mens han banket. «Kom igjen, a, vi vet du er der, vi så deg i vinduet, og vi vet hva du heter også, Petter Hansen, teit navn ass, kom ut da, Petter Hansen, vi har en lek å leke med deg, det er ikke farlig, vi har ikke tau og sag og fjær eller noe sånt, altså, ikke vær kjip, a, kjipe Hansen. Faen. Han kommer ikke ut. Vi må finne på noe annet.» Fjorolf lyste opp. «Gå hjem og se på TV?» «Nei, faen heller. Når vi først tok oss bryet med å stjæle alt det stæsjet her, skal vi faen meg bruke det også. Humborg, du binder fast Lille Ofse til treet, og Fjorolf, du begynner å sage. Jeg gidder ikke kile Ofse, siden jeg kjenner ham, så jeg bare spiser noen epler imens. Rett før treet faller så beiner vi, for da klikker det sikkert for ham. Sjuk fyr, ass.» Guttene gikk straks i gang med sine tildelte oppgaver, og nøyaktig fjorten minutter senere kunne de legge på sprang, uten å se seg tilbake.

Men det klikket ikke for Petter Hansen, selv om favorittreet hans deiset i bakken med et spinkelt brak. I stedet gikk han rolig ut i hagen, plukket forsiktig opp Lille Ofse som satt bundet til stammen, og bar ham bestemt inn i huset. Han hadde aldri trodd det skulle bli familiemann av ham også.

Slik kommer den nye grenseovergangen mellom Norge og Russland til å se ut (Bilde: flickr.com/frankhg)

Stoltenberg selv avviser at avtalen innebærer noe som minner om fremskritt. «Å si noe sånt er bare slemt, og vitner om en manglende respekt for Arbeiderpartiets nyere historie som statsbærende garantist for total internasjonal handlingslammelse. Avtalen er inngått utelukkende for å sikre at Norge også i fremtiden skal kunne være en hovedaktør i den pågående utryddingen av planetens fiskebestand, og at vi fortsatt skal kunne tjene oss søkkrike på livsfarlige men dødspopulære energikilder som olje, gass og skipbrudne russerhorer», avslutter Stoltenberg, før han trekker seg tilbake til Nordmarka for å meditere i noen måneder.

Jeg lover å komme tilbake med mer om denne saken dersom det skulle vise seg at det hele bare var et sleipt triks fra russernes side, og fjerde verdenskrig bryter ut. Følg med!

Jeg tar ofte trikken fra Stensgata. Det passer seg best sånn, med tanke på hvor jeg bor, mener jeg. Og dagen i dag er en nokså vanlig dag, med unntak av temperaturen, som er lav nok til at folk som meg ikke rynker på nesa av at VG trykker den på forsiden av avisen sin, i krigstyper, og understreker at folk kommer til å dø. Det virker sannsynlig nok.

På Bislett går to usedvanlig velkledde narkiser på vognen der jeg har funnet meg en ståplass. De spiser kroneis. En med jordbær og en med sjokolade. Selv det melkehvite stoffet over kjeksen har pådratt seg en forfrysning, og ser skrukkete men glatt ut, på en litt usunn måte. Like ved Dalsbergstien ligger det en ungdomsskole, og en drøy tiendeklasse flyter ombord. Under halvparten av dem har lue på seg. Vi er kanskje en nasjon av kronisk sykelønnede, men kulda, den tar vi. Lett.

Litt lenger nede i byen tilbyr en gammel dame plassen sin til en enda eldre dame, og en sekstenåring prater nervøst med en svært tiltrekkende kvinne han har støtt på, og tydeligvis kjenner gjennom familien sin. Han drømmer om å ligge med henne, men vet han ikke kommer til å gjøre det. “Du prater så rart”, fniser hun. “Er du fra Østfold, eller?” “Sorry, da”, mumler han, hadde den vært synlig i trengslen ville han sett i bakken. “Det er tøft, da”, lyver hun. De går av på Stortorvet, selv om ingen av dem skal dit.

Selv går jeg ofte av trikken på Jernbanetorget. Idag er en nokså vanlig dag. Plata er åpen. Norge er i drift. Men det er litt kaldt, så jeg tar på meg vanter. Det er best slik. Med tanke på hvor jeg er, mener jeg.

Omtrent dette sa jeg, nokså høyt, i sekstiårsdagen til en god venn av mine foreldre:

Det er ikke ofte jeg får mulighet til å snakke for en så gammel forsamling. Og det er jo litt typisk at sekstiåttere som dagens jubilant ikke vil ha noe av taler og andre slags borgerlige klisjeer, men satser på unge og friske underholdningsinnslag, uten å en gang spørre om hva han kommer til å få høre. Er det nytt og annerledes, er det sikkert bra, har han tenkt. Den manglende kvalitetskontrollen som har brakt meg hit i dag er typisk for forholdet mellom folk som meg og folk som dere, og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å snakke litt om hva dere egentlig har gjort med oss.

Mens foreldrene deres gikk stivpyntet og rakrygget, men noe motvillig inn i fremtiden, brukte dere blomsterbarn av seksti- og syttitallet tiden på å utfordre de etablerte sannhetene deres, radbrekke de autoritære styresettene, og elske hemmningsløst med hverandre, i Slottsparken snarere enn ektesengen. Alt dette er selvfølgelig flotte ting å gjøre. Men det har gjort det veldig vanskelig for oss som kommer etter å gjøre opprør mot verdiene deres, fordi vi ved å gjøre det bare ville etterlignet dere.

Fred, frihet og alt gratis, liksom. Hvordan skal man hate slike idealer? Hvordan skal ungdommen kunne gjøre sin plikt, og spytte foreldregenerasjonen i ansiktet, i fremskrittets navn, når mor og far ser manglende respekt for eldre som tegn på individualisme og virkelyst? Hva er egentlig individualisme, nå som absolutt alle har fått indoktrinert egenartens evangelium siden toårsalderen?

Generasjons-dialektikken som har tjent oss så trofast i århundreder fungerer ikke under slike forhold, så i stedet for revolusjon har vi fått apati, ironi, vulgærkapitalisme og nå sist sosiale medier. Sosiale medier!? Det betyr at hvem som helst kan være med, uansett hvor lite de har å si. Trine Skei Grande følger meg på Twitter! Jeg er sjokkert selv. Ingen kvalitetskontroll. Og dere bør ikke tro at dere er uskyldige i alt dette, bare fordi det er snakk om relativt nye ting dere ikke skjønner så mye av ennå. Det første store datanettverket i verden ble satt i drift i California i 1969. Det var hippier som lagde det. Nerde-hippier, men hippier likefullt.

Jeg tilhører den absolutt siste generasjonen som kan bekrefte empirisk at verden fungerer sånn noenlunde uten internett. I hvert fall kunne den det. Jeg kan huske at blekk på papir var den viktigste kilden til informasjon, og at alle sosiale situasjoner inkluderte øyekontakt. Jeg kan se opplysningstiden i det fjerne, selv om jeg tar avstand fra den som totalitær, rasjonalistisk, rasisitisk og binær. En som er ti år yngre enn meg kan neppe si det samme.

Men det er et paradoks at samtidig som kommunikasjonsteknologien tok skrittet fra analoge til digitale signaler, gikk de kritiske tenkerne i human- og samfunnsvitenskapene til harde angrep på et tankesett som skiller skarpt mellom godt og ondt, svart og hvitt, oss og dem. En kan si hva en vil om de politiske implikasjonene av postmodernistisk filosofi, men den mye utskjelte relativismen har hatt enorm kulturell innflytelse. Dere som gjorde opprør på sekstitallet, reagerte først og fremst på på det logiske resultatet av en strengt regelbundet epistemologi, nemlig et institusjonalisert, konformt og gørrkjedelig samfunn. Det var selvfølgelig ikke annet å gjøre enn å la håret vokse og dra frem en gitar. Problemet er bare at dere har lykkes så godt. Deres revolusjon gikk ikke svanger med sin egen oppløsning. Ungdommen i dag hører fortsatt på Bob Dylan. De som vil være rebeller, må melde seg inn i et politisk parti.

Og det verste er at alt dette stort sett er en god ting. Dylan er bra. Og dere har jo lært oss at det er bra å prate om ting, med familie, venner, helsepersonell, psykologer, finansrådgivere, journalister, politikere, hvemsomhelst som er villig til å høre. Og det er jo det. Bra for vår mentale helse, bra for demokratiet, bra for empatien i samfunnet. Internett er drevet av dette idealet, og lar oss dele kreativiteten vår og si meningene våre helt ukritisk, i et offentlig rom med et innholdstilbud som daglig overgår etterspørselen med flere hundre prosent. Dette har gjort oss til en kvalmende lykkelig generasjon, så glade i oss selv at vi knapt kan vente til det blir mulig å klone sin egen kropp for å kose med den. En sosialt ekstremt veltilpasset generasjon det ganske ofte føles litt ekkelt å være en del av.

Så takk for det, og takk for meg.

John Olav Egeland varsler i Dagbladet at det ikke er avisene, men journalistikken, som kommer til å bli stående og trippe når musikken stanser i massemediens stollek om markedsandeler på internett. Internett er et kjøpers mediemarked, faktisk i så stor grad at en vesentlig del av selgerne nekter plent å ta betalt for produktet sitt, på prinsipielt grunnlag, og kjøperne har bestemt at det er mer eller mindre slik det bør være, og er svært motvillige til å betale for noe som helst.

Båndbredde, derimot, betaler de fleste av oss månedlig for. Er det ikke på tide at staten kjøper opp landets bredbånd, tar seg beskjedent betalt for bruken av dem, og fordeler inntektene blant innholdsprodusentene, strengt basert på innkommende trafikk? Eksisterende mediehus tiltrekker seg allerede nok treff til at de under et slikt regime vil kunne lønne fast ansatte journalister, og sende dem på research-krevende oppdrag, særlig dersom de kombinerer det med reklameinntekter (eller, for mer spesialiserte publikasjoner av høy kvalitet, abonnementssalg). Det vil åpne seg nye muligheter for folk som vil starte på egen hånd, alene eller sammen med andre.

Nye problemer kommer også. Vil ikke det å knytte betaling strengt opp til popularitet føre til populistisk innhold? (Vi tenker så lavt om oss selv, antagelig med god grunn.) Hvordan sikrer man seg mot sleipe triks for å tiltrekke trafikk? Twinglyhoreriet ville tatt helt av. Se og Hør ville fått «statsstøtte» likevel. Folk ville blogget døgnet rundt, og sluttet å melke kyrne eller stå ved samlebånd på Kongsberg. Og så kommer apokalypsen, fiendtlige aliens, den Russiske hæren, eller en finanskrise, og vi blir stående der, ubevæpnet og uten melk, men med masse spennende nettsider. Hvorfor ender alltid ideene mine i sivilisasjonens undergang?

[Oppdatering: Helge Øgrim gjør meg via twitter oppmerksom på at Andreas Wiese sier noe lignende det jeg sier i Dagbladet på papir. Uten å ha lest saken hans, tipper jeg at jeg er litt mer radikal enn ham, i det jeg vil gjøre staten til den fremste nettilbyderen, og betale alle som produserer innhold på nett. Men så går det jo også grusomt galt i min visjon, så kanskje det er lurt å høre på mer moderate stemmer.]

Fra deLillos, Huskeglemme

via @nrkp3

Originalteksten er her.
Om å le av Loe — Av Ari Behn

Du og jeg er svært forskjellige, sa Erlend Loe første gang vi møttes. Det var høsten 1999 og jeg spurtehadde spurt ham om vi skulle alternere på en spalte i Aftenposten. (Han sa vel ikke uoppfordret at dere var så forskjellige, før du hadde gitt ham tilbudet?) Det virket som han ikke kunne få seg til å troskjønte at det var nettopp derfor jeg spurte akkurat ham. (Forklarte du ham grunnen, og han nektet å tro deg? Det er jo i såfall en morsom scene, som du kunne gjort mer utav: Behn: “Men det er jo nettopp det som er så kult, at vi er så forskjellige. Så kan vi krangle med hverandre og skape litt oppstyr.” Loe: “Nei, Ari, den kjøper jeg ikke, du farer med løgn.”) Loe vs Behn. (Litt pretensiøst, men ok.)

Allerede da innså jeg hvilken fornøyelig divergens(Pretensiøst igjen. Du må passe deg litt.) han og jeg representerer i norsk litteratur. Selv mente åpenbart Loe at likhet er å forvente som den beste tilnærming for å produsere tekster, (Setningen gir ikke mening slik den er skrevet) i en humørløs tanke (Han mente det i en tanke? Pass på preposisjonene.) om at like barn leker best også (Komma er bedre her, og du kan generelt være mer generøs med dem.) i litteraturen som ellers i den trauste middelklasse-konformiteten han later til å være forgapt i. (Uttrykket er “fortapt i”. Man kan forgape seg på noe, ikke i det. Preposisjoner!) Erlend Loe er sosialdemokrat og snill gutt. Det er slik han er blitt oppdratt av sine velmenende akademikerforeldre. (Dette er for deskriptivt til å fange leserens interesse. Vi vil ha mer detaljer, mer analyse. Hvorfor forakter du hans veloppdratte natur? Hva har du imot snille gutter og sosialdemokratiet? By på deg selv, Ari.)

Det sier seg selv at han til tross for sine innvendinger om et samarbeid, likevel (du trenger ikke både “til tross for” og “likevel”) så seg nødt til å takke ja til å dele spalteplass i Aftenposten. (Hvorfor sier det seg selv? Du argumenterer ikke for ditt syn, bare slenger det ut, og leseren vet ikke hva hun skal tro.) Vi gjennomførte stafetten tolv runder til ende, uten på noen måte å nærme oss hverandre det minste. (Smør på flesk når du skriver “på noen måte” også) Loe skrev ned sine små, hverdagslige observasjoner og pussigheter. Dette som menigmann tilsynelatende aldri får nok av. Gjenkjennelsen gitt oss i tekstbrokker som utelukkende bekrefter hvermannsens selvbilde som beveger, om og om igjen. (Det er greit å utelate subjektet i setninger her og der, for effekt. Men når du gjør det to ganger på rad, virker det som om du ikke kan reglene.)

Bevares, det trivielle kan da umulig kjede noen. Så sant det følger en bittersøt latter med på kjøpet. Noe det gjør i tekstene til Loe. Uavlatelig, i en jevn strøm av benløse floskler og selvfølgeligheter. (Igjen, tre ufullstendige setninger på rad virker mer som feil enn retorikk. Skjerping!) Det er dette som år etter år gjør ham til en kommersiell suksess.(Men her er du jo på sporet av noe, Ari. Her er det følelser, misunnelse, usikkerhet, et dypt begjær etter å passe inn. Bruk det, Ari! Utforsk følelsene!) Harmløs. Ufarlig. Konform på samme måte som den største sosialdemokratiske industrigiganten vi har: møbelkjeden IKEA. Erlend Loe er et furubord i norske hjem. (Til lekseprøven på onsdag: Er dette en metafor eller simile, og hvorfor hadde det vært bedre å bruke den andre varianten i denne setningen? Hint: det handler om sjangervalg.) Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen. (Neste gang kommer jeg til å ignorere alt som ikke er helsetninger, og trekke deg en karakter for å levere for kort.)

Hva Behn drev det til i spalten i Aftenposten? (Det skal være kongelig flertall, Ari, ikke kongelig tredjeperson. Jeg vet det kan være litt vanskelig å få tak på, men det er noe du bare må pugge.)

Jeg messet om at jeg reiste til Las Vegas sammen med Vergil for å oppsøke den andre siden av sivilisasjonen. Det er klart jeg la meg durabelig til for hogg (Jeg vet du prøver å leke med faste uttrykk her, men bildet skurrer. Å legge seg til for hogg er, i den fysiske verden, en litt passiv handling, og kan vanskelig gjøres durabelig.) hos den norske gjengsementalitetet (Mener du “den norske gjengmentalitet” eller “den gjengse norske mentalitet”? Uansett må setningen ryddes opp.) med slike vendinger.

Siden har jeg som kjent blitt angrepet fra både nær og fjern, rundt regnet fått høre det fra alt (Å kalle “mange” for “alle” kvalifiserer ikke som avrunding, Ari, hverken i norsk eller matte.) som kan krype og gå av meningsdannere i Norge. Deriblant Erlend Loe. (Hvis du bare slår sammen de to forrige setningene med komma, ikke splitter dem med punktum, unngår du å fremstå som om du bare prater i vei, uten å tenke på grammatikk.) Ved ulike anledninger har han kommet med utilslørte angrep på familien min og meg. I en av sine populære Kurt blir grusom-bøker finner han det på sin plass å gå løs på Märtha og hennes skildring av sine opplevelser på pilegrimsvandringen til Trondheim. (Igjen, for deskriptivt. Hva skrev han? Hvorfor gjorde det så vondt? Vi vil se den virkelige Ari her.) Erlend Loe vet igjen hva som er best: Bryter du mot normen og bruker ord og vendinger som hvermannsen (Stor forbokstav i egennavn) ikke gjenkjenner, skal du jaggu tjores fast i gapestokken og hånes herfra til evigheten. (Klisjé)

Så langt, alt ved det normale. Hvorfor da dette innlegget? (Hvis du føler at teksten ikke har rettferdiggjort seg selv etter så mange avsnitt, er det kanskje bedre å skrive den om, enn å gjøre leseren oppmerksom på det.)

Erlend Loe har igjen beklaget seg over at jeg er ham så fullkomment fremmed, i sin mainstream(Hva har jeg sagt om engelske ord i norske tekster, Ari?)-blogg hos Stavanger Aftenblad akker han seg over at jeg snakker et språk han ikke forstår. Han driver det så langt som til å si at min opptreden på Skavlan kan sammenliknes med Charlton Hestons demente og tragiske forsvar for våpenindustrien i Michael Moores «Bowling for Columbine» (sic). (‘sic’ benyttes i sitering når en vil gjøre leseren oppmerksom på at en feil er å finne i originalteksten, og ikke har oppstått i reproduksjonen. Ikke bruk slike virkemidler om du ikke er sikker på hva de betyr.) Han trygler om at Fredrik Skavlan burde ha beskyttet Behn mot seg selv.

Igjen vet altså Erlend Loe hva som er rett og galt. Hvem som bryter mot den trauste gjengesmentaliteten. (Ok, jeg forstår nå at du prøvde deg på en neologisme ovenfor, men da må du i hvert fall stave den likt hver gang.) Hvem som er de ravende gale. (Argh! Setninger, Ari, setninger. Fragmenter er for folk på flukt fra fascister.)

Takk, Erlend. Den dagen du og jeg snakker samme språk, ber jeg innstendig om at Fredrik Skavlan må sette meg på sterk medisinering.(Det er broren hans, Jørgen Skavlan, som har løyve til å skrive ut medisiner. Sørg for å ha faktaopplysningene på plass.)

Oppsummering
Alt i alt synes jeg det er mye bra her, Ari, du har sterke meninger, og engasjementet ditt kommer godt til uttrykk i teksten. Men når det blir så mye pirk og slurvefeil, tenker leseren lett at det ikke er nødvendig å ta deg på alvor. Neste gang leser du gjennom stilen din en gang til før du leverer den, og tenker særlig på preposisjoner og fullstendige setninger. Så skal du ikke se bort i fra at du kan komme deg opp og snuse på en M, du også. Denne gangen blir det dessverre bare en G (+)