Jeg tar ofte trikken fra Stensgata. Det passer seg best sånn, med tanke på hvor jeg bor, mener jeg. Og dagen i dag er en nokså vanlig dag, med unntak av temperaturen, som er lav nok til at folk som meg ikke rynker på nesa av at VG trykker den på forsiden av avisen sin, i krigstyper, og understreker at folk kommer til å dø. Det virker sannsynlig nok.
På Bislett går to usedvanlig velkledde narkiser på vognen der jeg har funnet meg en ståplass. De spiser kroneis. En med jordbær og en med sjokolade. Selv det melkehvite stoffet over kjeksen har pådratt seg en forfrysning, og ser skrukkete men glatt ut, på en litt usunn måte. Like ved Dalsbergstien ligger det en ungdomsskole, og en drøy tiendeklasse flyter ombord. Under halvparten av dem har lue på seg. Vi er kanskje en nasjon av kronisk sykelønnede, men kulda, den tar vi. Lett.
Litt lenger nede i byen tilbyr en gammel dame plassen sin til en enda eldre dame, og en sekstenåring prater nervøst med en svært tiltrekkende kvinne han har støtt på, og tydeligvis kjenner gjennom familien sin. Han drømmer om å ligge med henne, men vet han ikke kommer til å gjøre det. “Du prater så rart”, fniser hun. “Er du fra Østfold, eller?” “Sorry, da”, mumler han, hadde den vært synlig i trengslen ville han sett i bakken. “Det er tøft, da”, lyver hun. De går av på Stortorvet, selv om ingen av dem skal dit.
Selv går jeg ofte av trikken på Jernbanetorget. Idag er en nokså vanlig dag. Plata er åpen. Norge er i drift. Men det er litt kaldt, så jeg tar på meg vanter. Det er best slik. Med tanke på hvor jeg er, mener jeg.
