Omtrent dette sa jeg, nokså høyt, i sekstiårsdagen til en god venn av mine foreldre:
Det er ikke ofte jeg får mulighet til å snakke for en så gammel forsamling. Og det er jo litt typisk at sekstiåttere som dagens jubilant ikke vil ha noe av taler og andre slags borgerlige klisjeer, men satser på unge og friske underholdningsinnslag, uten å en gang spørre om hva han kommer til å få høre. Er det nytt og annerledes, er det sikkert bra, har han tenkt. Den manglende kvalitetskontrollen som har brakt meg hit i dag er typisk for forholdet mellom folk som meg og folk som dere, og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å snakke litt om hva dere egentlig har gjort med oss.
Mens foreldrene deres gikk stivpyntet og rakrygget, men noe motvillig inn i fremtiden, brukte dere blomsterbarn av seksti- og syttitallet tiden på å utfordre de etablerte sannhetene deres, radbrekke de autoritære styresettene, og elske hemmningsløst med hverandre, i Slottsparken snarere enn ektesengen. Alt dette er selvfølgelig flotte ting å gjøre. Men det har gjort det veldig vanskelig for oss som kommer etter å gjøre opprør mot verdiene deres, fordi vi ved å gjøre det bare ville etterlignet dere.
Fred, frihet og alt gratis, liksom. Hvordan skal man hate slike idealer? Hvordan skal ungdommen kunne gjøre sin plikt, og spytte foreldregenerasjonen i ansiktet, i fremskrittets navn, når mor og far ser manglende respekt for eldre som tegn på individualisme og virkelyst? Hva er egentlig individualisme, nå som absolutt alle har fått indoktrinert egenartens evangelium siden toårsalderen?
Generasjons-dialektikken som har tjent oss så trofast i århundreder fungerer ikke under slike forhold, så i stedet for revolusjon har vi fått apati, ironi, vulgærkapitalisme og nå sist sosiale medier. Sosiale medier!? Det betyr at hvem som helst kan være med, uansett hvor lite de har å si. Trine Skei Grande følger meg på Twitter! Jeg er sjokkert selv. Ingen kvalitetskontroll. Og dere bør ikke tro at dere er uskyldige i alt dette, bare fordi det er snakk om relativt nye ting dere ikke skjønner så mye av ennå. Det første store datanettverket i verden ble satt i drift i California i 1969. Det var hippier som lagde det. Nerde-hippier, men hippier likefullt.
Jeg tilhører den absolutt siste generasjonen som kan bekrefte empirisk at verden fungerer sånn noenlunde uten internett. I hvert fall kunne den det. Jeg kan huske at blekk på papir var den viktigste kilden til informasjon, og at alle sosiale situasjoner inkluderte øyekontakt. Jeg kan se opplysningstiden i det fjerne, selv om jeg tar avstand fra den som totalitær, rasjonalistisk, rasisitisk og binær. En som er ti år yngre enn meg kan neppe si det samme.
Men det er et paradoks at samtidig som kommunikasjonsteknologien tok skrittet fra analoge til digitale signaler, gikk de kritiske tenkerne i human- og samfunnsvitenskapene til harde angrep på et tankesett som skiller skarpt mellom godt og ondt, svart og hvitt, oss og dem. En kan si hva en vil om de politiske implikasjonene av postmodernistisk filosofi, men den mye utskjelte relativismen har hatt enorm kulturell innflytelse. Dere som gjorde opprør på sekstitallet, reagerte først og fremst på på det logiske resultatet av en strengt regelbundet epistemologi, nemlig et institusjonalisert, konformt og gørrkjedelig samfunn. Det var selvfølgelig ikke annet å gjøre enn å la håret vokse og dra frem en gitar. Problemet er bare at dere har lykkes så godt. Deres revolusjon gikk ikke svanger med sin egen oppløsning. Ungdommen i dag hører fortsatt på Bob Dylan. De som vil være rebeller, må melde seg inn i et politisk parti.
Og det verste er at alt dette stort sett er en god ting. Dylan er bra. Og dere har jo lært oss at det er bra å prate om ting, med familie, venner, helsepersonell, psykologer, finansrådgivere, journalister, politikere, hvemsomhelst som er villig til å høre. Og det er jo det. Bra for vår mentale helse, bra for demokratiet, bra for empatien i samfunnet. Internett er drevet av dette idealet, og lar oss dele kreativiteten vår og si meningene våre helt ukritisk, i et offentlig rom med et innholdstilbud som daglig overgår etterspørselen med flere hundre prosent. Dette har gjort oss til en kvalmende lykkelig generasjon, så glade i oss selv at vi knapt kan vente til det blir mulig å klone sin egen kropp for å kose med den. En sosialt ekstremt veltilpasset generasjon det ganske ofte føles litt ekkelt å være en del av.
Så takk for det, og takk for meg.
