Om jeg var norsklæreren til Ari Behn

Originalteksten er her.
Om å le av Loe — Av Ari Behn

Du og jeg er svært forskjellige, sa Erlend Loe første gang vi møttes. Det var høsten 1999 og jeg spurtehadde spurt ham om vi skulle alternere på en spalte i Aftenposten. (Han sa vel ikke uoppfordret at dere var så forskjellige, før du hadde gitt ham tilbudet?) Det virket som han ikke kunne få seg til å troskjønte at det var nettopp derfor jeg spurte akkurat ham. (Forklarte du ham grunnen, og han nektet å tro deg? Det er jo i såfall en morsom scene, som du kunne gjort mer utav: Behn: “Men det er jo nettopp det som er så kult, at vi er så forskjellige. Så kan vi krangle med hverandre og skape litt oppstyr.” Loe: “Nei, Ari, den kjøper jeg ikke, du farer med løgn.”) Loe vs Behn. (Litt pretensiøst, men ok.)

Allerede da innså jeg hvilken fornøyelig divergens(Pretensiøst igjen. Du må passe deg litt.) han og jeg representerer i norsk litteratur. Selv mente åpenbart Loe at likhet er å forvente som den beste tilnærming for å produsere tekster, (Setningen gir ikke mening slik den er skrevet) i en humørløs tanke (Han mente det i en tanke? Pass på preposisjonene.) om at like barn leker best også (Komma er bedre her, og du kan generelt være mer generøs med dem.) i litteraturen som ellers i den trauste middelklasse-konformiteten han later til å være forgapt i. (Uttrykket er “fortapt i”. Man kan forgape seg på noe, ikke i det. Preposisjoner!) Erlend Loe er sosialdemokrat og snill gutt. Det er slik han er blitt oppdratt av sine velmenende akademikerforeldre. (Dette er for deskriptivt til å fange leserens interesse. Vi vil ha mer detaljer, mer analyse. Hvorfor forakter du hans veloppdratte natur? Hva har du imot snille gutter og sosialdemokratiet? By på deg selv, Ari.)

Det sier seg selv at han til tross for sine innvendinger om et samarbeid, likevel (du trenger ikke både “til tross for” og “likevel”) så seg nødt til å takke ja til å dele spalteplass i Aftenposten. (Hvorfor sier det seg selv? Du argumenterer ikke for ditt syn, bare slenger det ut, og leseren vet ikke hva hun skal tro.) Vi gjennomførte stafetten tolv runder til ende, uten på noen måte å nærme oss hverandre det minste. (Smør på flesk når du skriver “på noen måte” også) Loe skrev ned sine små, hverdagslige observasjoner og pussigheter. Dette som menigmann tilsynelatende aldri får nok av. Gjenkjennelsen gitt oss i tekstbrokker som utelukkende bekrefter hvermannsens selvbilde som beveger, om og om igjen. (Det er greit å utelate subjektet i setninger her og der, for effekt. Men når du gjør det to ganger på rad, virker det som om du ikke kan reglene.)

Bevares, det trivielle kan da umulig kjede noen. Så sant det følger en bittersøt latter med på kjøpet. Noe det gjør i tekstene til Loe. Uavlatelig, i en jevn strøm av benløse floskler og selvfølgeligheter. (Igjen, tre ufullstendige setninger på rad virker mer som feil enn retorikk. Skjerping!) Det er dette som år etter år gjør ham til en kommersiell suksess.(Men her er du jo på sporet av noe, Ari. Her er det følelser, misunnelse, usikkerhet, et dypt begjær etter å passe inn. Bruk det, Ari! Utforsk følelsene!) Harmløs. Ufarlig. Konform på samme måte som den største sosialdemokratiske industrigiganten vi har: møbelkjeden IKEA. Erlend Loe er et furubord i norske hjem. (Til lekseprøven på onsdag: Er dette en metafor eller simile, og hvorfor hadde det vært bedre å bruke den andre varianten i denne setningen? Hint: det handler om sjangervalg.) Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen. (Neste gang kommer jeg til å ignorere alt som ikke er helsetninger, og trekke deg en karakter for å levere for kort.)

Hva Behn drev det til i spalten i Aftenposten? (Det skal være kongelig flertall, Ari, ikke kongelig tredjeperson. Jeg vet det kan være litt vanskelig å få tak på, men det er noe du bare må pugge.)

Jeg messet om at jeg reiste til Las Vegas sammen med Vergil for å oppsøke den andre siden av sivilisasjonen. Det er klart jeg la meg durabelig til for hogg (Jeg vet du prøver å leke med faste uttrykk her, men bildet skurrer. Å legge seg til for hogg er, i den fysiske verden, en litt passiv handling, og kan vanskelig gjøres durabelig.) hos den norske gjengsementalitetet (Mener du “den norske gjengmentalitet” eller “den gjengse norske mentalitet”? Uansett må setningen ryddes opp.) med slike vendinger.

Siden har jeg som kjent blitt angrepet fra både nær og fjern, rundt regnet fått høre det fra alt (Å kalle “mange” for “alle” kvalifiserer ikke som avrunding, Ari, hverken i norsk eller matte.) som kan krype og gå av meningsdannere i Norge. Deriblant Erlend Loe. (Hvis du bare slår sammen de to forrige setningene med komma, ikke splitter dem med punktum, unngår du å fremstå som om du bare prater i vei, uten å tenke på grammatikk.) Ved ulike anledninger har han kommet med utilslørte angrep på familien min og meg. I en av sine populære Kurt blir grusom-bøker finner han det på sin plass å gå løs på Märtha og hennes skildring av sine opplevelser på pilegrimsvandringen til Trondheim. (Igjen, for deskriptivt. Hva skrev han? Hvorfor gjorde det så vondt? Vi vil se den virkelige Ari her.) Erlend Loe vet igjen hva som er best: Bryter du mot normen og bruker ord og vendinger som hvermannsen (Stor forbokstav i egennavn) ikke gjenkjenner, skal du jaggu tjores fast i gapestokken og hånes herfra til evigheten. (Klisjé)

Så langt, alt ved det normale. Hvorfor da dette innlegget? (Hvis du føler at teksten ikke har rettferdiggjort seg selv etter så mange avsnitt, er det kanskje bedre å skrive den om, enn å gjøre leseren oppmerksom på det.)

Erlend Loe har igjen beklaget seg over at jeg er ham så fullkomment fremmed, i sin mainstream(Hva har jeg sagt om engelske ord i norske tekster, Ari?)-blogg hos Stavanger Aftenblad akker han seg over at jeg snakker et språk han ikke forstår. Han driver det så langt som til å si at min opptreden på Skavlan kan sammenliknes med Charlton Hestons demente og tragiske forsvar for våpenindustrien i Michael Moores «Bowling for Columbine» (sic). (’sic’ benyttes i sitering når en vil gjøre leseren oppmerksom på at en feil er å finne i originalteksten, og ikke har oppstått i reproduksjonen. Ikke bruk slike virkemidler om du ikke er sikker på hva de betyr.) Han trygler om at Fredrik Skavlan burde ha beskyttet Behn mot seg selv.

Igjen vet altså Erlend Loe hva som er rett og galt. Hvem som bryter mot den trauste gjengesmentaliteten. (Ok, jeg forstår nå at du prøvde deg på en neologisme ovenfor, men da må du i hvert fall stave den likt hver gang.) Hvem som er de ravende gale. (Argh! Setninger, Ari, setninger. Fragmenter er for folk på flukt fra fascister.)

Takk, Erlend. Den dagen du og jeg snakker samme språk, ber jeg innstendig om at Fredrik Skavlan må sette meg på sterk medisinering.(Det er broren hans, Jørgen Skavlan, som har løyve til å skrive ut medisiner. Sørg for å ha faktaopplysningene på plass.)

Oppsummering
Alt i alt synes jeg det er mye bra her, Ari, du har sterke meninger, og engasjementet ditt kommer godt til uttrykk i teksten. Men når det blir så mye pirk og slurvefeil, tenker leseren lett at det ikke er nødvendig å ta deg på alvor. Neste gang leser du gjennom stilen din en gang til før du leverer den, og tenker særlig på preposisjoner og fullstendige setninger. Så skal du ikke se bort i fra at du kan komme deg opp og snuse på en M, du også. Denne gangen blir det dessverre bare en G (+)