Makt og følelser på Gaza

Så langt ser det ut til at det 21. århundre vil bli sterkt preget av asymmetrisk krigføring. Det som i disse dager skjer på Gaza er bare det seneste tilfellet i en lang rekke katastrofer, vi kan nevne Irak, Afghanistan, Tetsjenia, Somalia og Darfur, og fremdeles har vi bare skrapet overflaten. Felles for disse er at det ikke synes å være løsninger i sikte.

På nittenhundretallet tok kriger slutt. Etter noen år med brutal nedslakting av fiendens soldater og i økende grad – ettersom bombefly ble billigere og mer effektive – sivilbefolkning, vant den sterkeste parten, og opprydningen kunne begynne. (At denne prosessen som regel ble så dårlig håndtert at den førte til nye kriger er et annet spørsmål. Dette er ikke en nostalgisk tekst.) Den kalde krigen skulle også være den siste, fordi begge parter var blitt for sterke til å tape, og dermed hadde de heller ikke interesse av å satse alt på å vinne.

I våre dager er situasjonen en ganske annen, og dertil tilsynelatende håpløs. Vi har i noen tid sett beviser for at den teknologiske utviklingen har endret krigens natur. Langdistansevåpen er blitt så billige og lett tilgjengelige at overgivelse ikke lenger er nødvendig, bare motivasjonen blant noen få er sterk nok. Antall soldater et land disponerer er ikke lenger en avgjørende faktor når raketter lett kan sendes avgårde på privat initiativ. Dette er dilemmaet Israelske styresmakter befinner seg i, og det gjør ikke saken bedre at det snart er valg.

Det er ikke vanskelig for meg personlig å slutte meg til den internasjonale fordømmelsen av Israel. Landet har så lenge jeg har vært i stand til å følge med fremstått som et brutal regime basert på teologisk fundert institusjonell rasisme, med andre ord, verste sort. Også jeg holder i utgangspunktet med den svakeste parten. Likevel har denne anonyme israeleren noen poenger, også når han eller hun avviser den kritikken som hevder at Israel går for hardt til verks:

· What is this nonsense about “excessive force”? For years we have restrained ourselves, we have made every effort to find peaceful solutions, such as those we have in our peace agreements with Egypt and Jordan, while we are being shelled on a daily basis. How long can any country stand this? I bet not even Norway, which has grave concerns about our intentions, would stand for this for even one month without retaliating.

Andre har skrevet om sine følelsesmessige reaksjoner på det som skjer, og følelser vil for de fleste av oss, som ikke er eksperter på Midt-Østen, være det eneste vi har å basere våre meninger på. Men følelsene er nødvendigvis sterkere blant dem som står midt oppi det hele. Dette gjelder også på Israelsk side. Den kontinuerlige følelsen av utrygghet Israelere opplever blir ikke mindre av at den er både sterkere og mer statistisk berettiget på den andre siden av grensen. Følelsen av at det haster, at noe må gjøres nå, og at løsningen må være permanent unnskylder ingen av de handlingene som utføres, men kan forklare at det handles.

Det er dessuten bortimot umulig å tenke seg hva Israel burde ha gjort. Historien er for lang, antagonismens logikk er blitt for sterk, til at fredelige løsninger er realistiske på kort sikt. Om en anser Hamas for å være en terrororganisasjon, vil Israels sikkerhetsproblemer fremstå som en sak for politiet, men ingen jurisdiksjon eksisterer. Strengt tatt er det dessuten snakk om angrep utført av de opprinnelig lovlig valgte myndigheter på Gaza. Sånn sett er det åpenbare krigshandlinger vi snakker om, og Israel har folkerettslig mandat til å forsvare seg, også offensivt. Kostnaden er likevel høy, for høy, ekstrem.

Jeg vet naturligvis ingenting om de interne strategidokumentene som den Israleske hæren jobber utifra. Men om målet er å radbrekke Hamas i slik grad at de blir nødt til å avvikle det de antagelig ser på som god, gammeldags motstandskamp, tviler jeg på at de vil lykkes dersom de trekker seg ut etter å ha bombet alt som er av infrastruktur sønder og sammen. Hvordan dette skulle fjerne grobunnen for Palestinsk misnøye er en gåte. Mer sannsynlig vil det gjøre vondt verre, i hvert fall på lang sikt. Barn glemmer det ikke når søsknene deres blir drept, uansett hvor kirurgiske bombene påstås å være. De vokser opp med et brennende ønske om hevn.

I fjor ville jeg aldri kommet på tanken å skrive noe slikt, men jeg kan ikke skjønne noe annet enn at Israel nå, gitt valget om å gå til krig (en krig som forøvrig er blitt utkjempet på en måte som ikke akkurat taler for Israels gode intensjoner), må satse på en langvarig og total okkupasjon av Gaza. Dersom en krig ikke får territoriale konsekvenser, tar den heller ikke slutt.

Det avgjørende vil være hvordan okkupasjonen ser ut. Israel må ta kontroll over statsapparatet, og straks begynne å vise seg som en verdig arvtaker av makten i den Palestinske befolkningens øyne. Hamas vant valget fordi de var de eneste som udiskutabelt var på Palestinernes side, kontraproduktive og forkastelige taktikkvalg til tross. Hamas har drevet sosialt arbeid, bygget skoler og sykehus, og delt ut mat og andre nødvendigheter til trengende. Israel må gjøre dette bedre, og de må gjøre det over sine egne budsjetter. Det holder ikke å «legge til rette for internasjonal bistand». Befolkningen på Gaza må få følelsen av at deres sikkerhet og velstand er et Israelsk anliggende, de må innrømmes full demokratisk medbestemmelsesrett når det gjelder kanalisering av midler og proporsjonal representasjon i Knesset.

Dette er selvfølgelig et urealistisk, og meget risikabelt, scenario. Folk har et fundamentalt behov for trygghet og frihet, og det er ikke gitt at Palestinere vil føle at de kan oppnå det siste under Israelsk styre, uavhengig av hvor mye de blir tilbudt av det første. Det er også umulig å si hvordan resten av den arabiske og persiske verden vil reagere. Når jeg likevel lander på et ørlite håp om en levedyktig énstatsløsning, er det i stor grad fordi en tostatsløsning virker uendelig fjern.

Enda viktigere er det imidlertid at jeg har en følelse av at Israelere og Palestinere flest egentlig ikke har noe imot hverandre som individer. Om dette er riktig, og en lykkes i å speile det i statsadministrasjonen, kan Gaza bli den første krigen i vårt århundre som faktisk tar slutt. Men det kommer dessverre ikke til å skje uten at noen vinner.

Dette innlegget ble publisert i Argumenter med stikkord , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen et svar

Din e-post vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>