Har’u fyr?

Jeg har meldt meg frivillig én gang, tretten år gammel, som forsøksperson i det mest omfattende medisinske eksperimentet menneskeheten har sett, satt i gang over hundre år tidligere. Hypotesen, som skulle testes deduktivt av vestens fremste vitenskapsmenn, var enkel: Mennesket trenger et fungerende sett lunger for å overleve. Ti år og mer enn femti tusen Blue Master senere var jeg klar til å konkludere: Ja, det gjør vi.

Når jeg ser tilbake på det, er det lett å innse at jeg den gangen var lite mer enn et offer for ungdomsskolegårdens arkitektoniske logikk.

Elever har som kjent ikke lov til å røyke i friminuttene. Derfor må de som ønsker å forfølge denne hobbyen på en ansvarlig måte søke dekning bak dertil egnede installasjoner, vegger, gjerder, fossefar.

Der jeg gikk på skole var det “skuret”, eller sykkelboden, som tilbød røykende unger kamulasje som unger som tilfeldigvis var ute av syne for øyeblikket. Vi hang bak det, altså skuret, for å møte venner, i hvert fall gjorde de som var blant de kuleste i klassen det. Vi andre, som ikke var det, trengte en unnskyldning for å oppholde oss der, blant de kule, likevel, og sigg var selvfølgelig perfekt. Min korte pusts genealogi.

(I røykingens forsvar skal det sies at de fleste av de jeg i dag regner som mine beste venner møtte jeg nettopp bak skuret. I dag er det en kunstgressbane der. Jeg aner ikke hvor unga henger ut, men jeg vedder på at de fortsatt knytter bånd gjennom gruppepress.)