Når fremtidens historikere skal si sin mening om hva som egentlig foregikk ved inngangen til det 21. århundre, tviler jeg på at de kommer til å se på akkurat dagen i dag som et vendepunkt. Litt fordi det fremdeles gjenstår å se hva Obama eller McCain faktisk kommer til å gjøre dersom de vinner. Men mer fordi de virkelig store tingene allerede har skjedd. Tiden vil vise om Irak-krigen, finanskrisen, torturloven, Patriot Act, en kombinasjon, eller noe helt annet, vil fremstå som de sentrale historiske hendelser i USA dette tiåret, og om disse også vil være verdenshendelser. Likevel er det noe med denne dagen, 4. nov 2008, som trekker oppmerksomheten vår mot det fundamentalt usikre ved vår geopolitiske hverdag. Flere offentlige handlinger kommer til å finne sted i dag enn på lang tid i USA. Millioner av stemmesedler skal fylles ut, knapper skal trykkes, spaker skal trekkes. Og i større grad enn på lenge, kommer folk til føle at de ved å utføre disse handlingene, faktisk spiller en rolle i utformingen av sin egen og deres lands fremtid. 130 millioner mennesker bruker penn, papir, eller trykkskjerm til å svare på et spørsmål, og for en gangs skyld er vi overbevist om at systemet faktisk fungerer, at svaret kommer til å ha betydning for historiens gang.
Selv både håper og tror jeg Obama kommer til å vinne. Han har ikke bare fremstått som en ekstremt dyktig valgkampleder, men virker også som et anstendig og ærlig menneske. Faktisk har jeg, med unntak av visse korte panikkpregede perioder, vært overbevist om at sjansen for at han skal vinne har vært langt større enn meningsmålingene har gitt uttrykk for. Denne grafen, som viser sannsynligheten bookmakeren Betfair.com tror det er for de to utfallene, speiler min egen innstilling bedre enn Pollster.com, RealClearPolitics.com og Intrade.com har klart.
Betfair.com
Det viktigste nå, i hvert fall sett fra Europa, blir å skru ned forventningene til mannen som er blitt karakterisert både som messias og antikrist. Som han skriver i sin siste bok, The Audacity of Hope, er det veldig lett for folk som ikke vet så veldig mye om ham, men som lar seg imponere av hans sjarm, analytiske evner og retorikk, å projisere sine egne meninger over på ham. “Jeg mener X, og siden Obama er slik en fornuftig fyr, mener han sikkert X han også.” Derfor kan det ikke sies for ofte: Obama er ingen europeer! Han ligger langt til høyre for Høyre på de aller fleste områder. Utenrikspolitisk er han knallhard, men heldigvis mye smartere og mindre impulsiv enn hva vi har sett fra Bush og McCain.
Dermed har selvfølgelig Virrvarr rett når hun skriver at hun krysser fingrene for kveldens utfall, men vil gå til angrep idet han er valgt. Obama er amerikaner, og kommer til å styre som amerikaner. For oss i Europa betyr det at han kommer til å være sjokkerende lite positiv til felleskapsløsninger og sikkerhetsnett, selv om han er for et offentlig helsevesen (bare at det går an å være mot burde fortelle oss litt av hvert), i overkant proteksjonistisk når det kommer til handelspolitikk, klar for unilaterale internasjonale aksjoner dersom han ser det som nødvendig og direkte smakløs i sine appeller til tradisjon, verdier og moral.
Men i vår fordømmelse av President Obama, som antagelig vil begynne allerede i februar, når han ber NATO om økt innsats på grensen mellom Afghanistan og Pakistan for å hindre regionalt kollaps, bør vi likefullt bære en ting i mente: Obama representerer noe litt annet enn vestresiden i et høyreekstremt system. Hans lojalitet ligger ikke først og fremst hos det Demokratiske partiet, men hos demokratiet. Derfor kommer han til å ta hensyn også til meningene til de som ikke stemte på ham. Etter en valgkamp hvor vi har sett amerikanere måtte ta standpunkt mellom en intelligent, reflektert og balansert akademisk jurist, og en aldrende, impulsiv og agressiv soldat, er det viktig å merke seg likhetene også. Amerikas posisjon som verdens eneste stormakt er ikke åpen for forhandling for noen av dem. Statlig byråkrati vil fremdeles være et skjellsord i USA, uavhenging av hvor mange eller få det sysselsetter. Vekst, materiell velstand, styrke, religion. Dette vil fortsatt være de viktigste variabler når USA skal måle sin suksess som nasjon.
Det viktige er å huske at det er ikke på grunn av Obama det vil være slik, selv om han vil være den internasjonale personifikasjonen av systemet. Amerikanere vil faktisk ha det slik, og gir uttrykk for det gjennom den demokratiske prosessen. Europeiske politikeres viktigste oppgave blir å sørge for at det amerikanske systemet, selv om det blir forfektet av en sympatisk mann, ikke får bli enerådende i den globale politikken. Her har nemlig europeisk mentalitet en viktig rolle å spille, sammen med asiatisk, afrikansk, russisk, sør- og nordamerikansk, arabisk, og andre sivilisasjoners tankesett.
Verdens syn på USA vil endres med dette valget. Det blir vanskeligere å si nei til President Obama enn til President Bush. La oss håpe vi fortsatt vil klare det.
