Vi befinner oss i dag i et globalt økonomisk klima hvor trygg kreditt og tillit til fremtidig vekst er blitt erstattet av opphisset fingerpekning og fremtidsangst. Urolighetene har en ekstremt kompleks tilblivelseshistorie, men hvis vi ser til USA synes det klart at finansinstitusjoners ønske om å investere i trygg, fast eiendom, uten å måtte tenke på alt plunder og heft som følger av å eie et fysisk hus, har spilt en avgjørende rolle.
Politikk og økonomi har her gått hånd i hånd, idet finanssektorens ønsker lett har kunnet oversettes til en progressiv politisk målsetning om at flest mulig bør kunne eie sine egne hjem. Ettersom nesten ingen privatpersoner har råd til å kjøpe fast, bebygget eiendom i attraktive områder, har banker tibudt stadig flere huslån til verdige, og etter hvert uverdige, søkere. Disse lånene har så blitt pakket sammen for å spre og skjule risiko før et videresalg, og alle involverte parter har ledd hele veien hjem eller til banken, avhengig av hvilken side av symbiosen en befant seg på.
Systemet fungerte ypperlig helt til en kritisk masse huseiere ikke lenger klarte å betjene gjelden sin. Og ettersom banker i våre dager er internasjonale har det i kjølvannet av den amerikanske boligboblens sprekk blitt virvlet opp en rekke problemer også i andre land, og det har oppstått et globalt svart hull av bunnløs gjeld, som verdens sentralbanker med stor tyngde har begynt å tømme penger i. Tiden vil vise om denne økonomiske løsningen fungerer, men det er i mellomtiden verdt å merke seg at den politiske retorikken har fulgt en tradisjonell høyre-venstre akse, hvor Carl I Hagen skylder på det sosialistiske ønsket om å la folk flest eie boliger, og Audun Lysbakken snakker om markedliberalismens svanesang. Regulering er nøkkelordet, og en vil ha så mye eller lite som overhode mulig, avhenging av politisk tilbøyning.
Poenget burde være hvorvidt reguleringene er gode, ikke hvor mange av dem man innfører. I Norge har vi økonomiske forutsetninger for å tenke nytt snarere enn ekstremt. Jeg vil i det følgende forsøke å gi en grov skisse av hvordan vi kan forhandle frem en balansert boligpolitikk som ivaretar progressive målsetninger uten å lede finanssektoren ut i fristelse.
Staten bør erklære at den er interessert i å kjøpe absloutt alle boliger som av en eller annen grunn blir lagt ut for salg. Den kan riktignok ikke delta i budrunder, men det kan opprettes et system med offentlig godkjente takstfolk, som foretar en markedsbasert verdivurdering av hver enkelt bolig. Staten vil formodentlig ikke kunne tilby like høye priser som det private markedet kan, men andre komparative fortrinn kan vektlegges for å tiltrekke selgere.
For det første vil staten være en rask og sikker betaler. Videre vil selger ikke måtte forholde seg til kostbare meglere og de uforutsigbare og tidkrevende budkonkurransene disse setter i stand. Staten vil også kunne være svært fleksibel med tanke på tid. Et hus kan selges til staten på en ukes varsel, eller man kan gjøre klar alle avtaler, og deretter bruke et år på å finne en ny bolig. Alle disse faktorene vil gjøre det attraktivt for mange å selge sin bolig til en stalig instans fremfor en privat aktør.
Hva skal så staten gjøre med alle boligene den anskaffer? Disse bør selvfølgelig leies ut, og et av de gunstigste aspektene ved en statlig utleiemodell er måten prisen kan fastsettes på. For staten vil det være mulig å utarbeide en maksimum- og minimumspris (forskjellen mellom dem kan være stor, flere hundre prosent) basert på normale kriterier som størrelse, standard og beliggenhet, for så å oppgi prisen mellom disse ytterpunktene som en prosentandel av den blivende hustandens samlede inntekt. Prosentandelen bør være høyere for attraktive leiligheter, og det må finnes et system for å hindre misbruk, for eksempel av frivillig arbeidsledige og nullskatteytere.
En uheldig bivirkning av dette vil imidlertid være at det blir mer fristende å leie bolig av staten desto mindre inntekt en har, og leieinntektene vil dermed bli langt lavere av hva man kunne oppnådd på det private markedet. For å gjøre tolvroms leiligheter på Frogner attraktive for den inntektsgruppen som idag leier og eier disse boligene, til tross for at de vil måtte betale mye mer for sin leiekontrakt enn sykepleiere og lærere (som plutselig vil få råd til å leie boliger de tidligere bare kunne drømme om), vil man måtte innføre en nedbetalingsordning.
Leieinntektene staten mottar vil til en viss grad måtte brukes på adminsistrasjon, og i større grad på vedlikehold av boligene. Det som blir til overs, og det bør være en ganske stor prosentandel, kan gå inn på en særskilt konto knyttet til leietageren, som denne i sin tur kan bruke på å kjøpe bolig av staten, gjerne ved å plusse på midler fra tradisjonelle huslån. Her må man regne i kroner, ikke prosenter, slik at en familie med høy inntekt raskere vil kunne kjøpe boligen sin enn en med lavere inntekt. Dersom kjøper senere ønsker å selge denne boligen igjen, vil hun stå fritt til å velge mellom den offentlige instansen og private aktører. Staten vil på denne måten være forvalter av fast eiendom uten å være profittør.
Vi ser at en slik løsning vil fungere som en opprettelse av et parallellt boligmarked som knytter boligpriser tettere til den øvrige prisutviklingen. Dette markedet vil imidlertid være åpent mot det private, så man vil forhåpentlig ikke oppleve for store forskjeller i prisnivå. Det statlige leiemarkedet, derimot, vil fungere totalt uavhengig av det private, men dette vil gi seg forskjellig utslag for forskjellige inntekstgrupper.
Det er min påstand at selv om dette forslaget i teorien vil endre boligmarkedet radikalt, vil det i praksis ikke forandre mye på hvordan ting allerede fungerer. Enkelt sagt dreier det seg om en reversering av lånemarkedet slik det opererer i dag. Der bankene sier «Vi er villige til å gi deg penger som du kan bruke til å kjøpe noe av noen andre, og så bruke mange år på å betale oss tilbake,» vil staten si «Vi er villige til å la deg bruke mange år på å betale for det vi selger deg.»
I praksis vil alle som bor i en bolig som er enten statlig eid eller bankfinansiert betale en sum hver måned for sin bolig. Forskjellen er at staten, på grunn av dens økonomiske styrke og fleksibilitet, kan eliminere risikoen for enkeltpersoner på en måte banker ikke kan, ved å tilby nedbetaling på forskudd fremfor lån som må tilbakebetales etter at midlene er brukt. Slik oppnår man tre ting: Utjevning av forskjeller uten å underminere markedliberalistiske prinsipper, motvirkning av husbobler ved å knytte boligprisene tettere til det øvrige markedet, og et skarpere skille mellom realøkonomien og finansmarkedet.
