Eirik Newth skriver på sin fremtidsblogg om Buzz Aldrin, som i et intevju med Daily Galaxy hevder at bemannede ekspedisjoner til Mars bør ta sikte på etablere en permanent base der, og at astronautpionerene bør være forberedt på å tilbringe resten av livet på planeten. Dette er i tråd med Stephen Hawkings tanker om hvordan vi kan sikre menneskeartens overlevelse. (Se helt til slutten for et innblikk i hvordan talemaskinen til Hawking virker.)
[TEDTALKS STEPHENHAWKING-2008_high.flv]
Dette er tanker som vitner om et enormt ambisjonsnivå på menneskehetens vegne, og slike prosjekter ligger naturligvis flere tiår frem i tid. Men det minner meg litt om en gammel Marvel Comics historie jeg leste i et Nemi-blad for noen år siden. Her hadde forskere satt sammen en stor gruppe mennesker som skal legges i tidkapsler og sendes til en planet flere hundre års reise unna for å stifte en koloni. Dessverre har de fått med seg flere råtne epler i sitt utvalg, og en av dem allierer seg med en annen for å utsette oppvekkingen av de andre deltagerne, slik at de to kan utrope seg selv til eneherskere av planeten, som etter planen skulle være et demokrati. Jeg tror slike prosjekter nødvendigvis vil støte på en haug med uforutsette problemer, uten at det nødvendigvis er noe argument for å la være å iverksette dem
Jeg er ikke helt overbevist om at Eirik har rett i at ensomhet og hjemlengsel ikke vil noe problem ettersom “astronautene . . . tross alt [vil] ha god kommunikasjon med Jorda hele tiden.” Alt i alt ser jeg noe av de samme problemene som hefter ved det politiske systemet i USA: Du må være klin sprø for faktisk å ønske deg jobben som president, men det er sjelden gode nyheter at den som flytter inn i det Hvite Hus nok egentlig burde sett seg om etter et kollektiv der tvangstrøyer og psykofarmaka er lett tilgjengelig. Hva slags folk drømmer om å tilbringe resten av livet på Mars?
Likevel, bare det at en idé fremstår som konsentrert galskap har aldri tidligere hindret oss i å sette den ut i livet.
