J.M Coetzee er en av mine favorittforfattere utenfor Norge, og jeg var derfor en smule nervøs da jeg dro for å se adaptasjonen av Disgrace, som han fikk Nobels litteraturpris for i 2003, under Film fra Sør-festivalen i Oslo. Ingen bøker er lette å filmatisere, men Disgrace må ha vært spesielt utfordrende, da Coetzee er mer enn gjennomsnittlig glad i å legge mening mellom linjene, som det så fint heter. Boken er mer karakter- enn plotdrevet, men regissør Steve Jacobs og manusforfatter Anna Maria Monticelli har likevel valgt å forholde seg usedvanlig trofast til romanens handling.
For å behandle filmen på dens egne premisser først vil jeg si at prosjektet i det alt vesentlige viste seg vellykket. John Malkovich spiller David Lurie svært overbevisende og følsomt, i en opptreden som heldigvis minnet mer om Spike Jonez’ og Charlie Kaufmans Being John Malkovich enn den mer fjollete rollen han spilte i Color Me Kubrick. Den noe forstyrrende effekten av å putte et kjent fjes på en karakter tilskuerne vil ha sine egne forestillinger om avtok i samspill med et imponerende ensemble av Sør-Afrikansk talent. Korte og tilsynelatende løst forbundne scener bidrar til en stemning av usikkerhet og tvetydighet som også i høy grad er tilstede i romanen.
Til tross for dette lever filmen, i min mening, ikke opp til romanen i tyngde og innsikt. Jeg tror dette i stor grad er en følge av at fortellerstemmen, naturlig nok, ikke er opprettholdt i filmatiseringen. Som politisk dokument er nemlig denne historien ikke lett å få tak på, og det skulle vise seg i resepsjonen at Coetzee hadde åpnet en del dører han bevisst ikke ønsket at leserne skulle gå gjennom. Dette viste seg tydeligst i ANCs fordømmelse av romanen, idet den allegoriske lesningen de la til grunn pekte mot en anklage mot den fargede befolkningen i Sør-Afrika.
Filmen rettferdiggjør på mange måter en slik lesning. Davids forhold til studenten Melanie blir her et bilde på den hvite, autoritative befolkningens utnyttelse av det underlegne flertall, hans oppsigelse et symbol på det internasjonale samfunns fordømmelse av apartheid, og den sentrale scenen i boken og filmen fremstår som en overmåte brutal reversering av disse forholdene.
I romanen er det fortellerens posisjon som taler mot denne forenklede lesningen. Det er snakk om en tredjepersons beretning, men fortelleren følger Davids bevissthet så tett at leseren blir sittende med en følelse av identitet mellom kronikør og karakter. Dette gir Coetzee mulighet til å problematisere forholdet mellom hvem David er og hva han gjør, for eksempel i en scene hvor han kjører avlivede hunder til brenning:
On his first Monday he left it to [the workmen] to do the incinerating. Rigor mortis had stiffended the corpses overnight. The dead legs caught in the bars of the trolley, and when the trolley came back from its trip to the furnace, the dog would as often as not come riding back too, blackened and grinning, smelling of singed fur, its plastic covering burnt away. After a while the workmen began to beat the bags with the backs of their shovels before loading them, to break the rigid limbs, It was then he intervened and took the job to himself. . . . Why has he taken on this job? To lighten the burden on Bev Shaw? For that it would be enough to drop off the bags at the dump and drive away. For the sake of the dogs? But the dogs are dead; and what do dogs know of honour and dishonour anyway? For himself, then. For his idea of the world, a world in which men do not use shovels to beat corpses into a more convenient shape for processing. . . . Curious that a man as selfish as he should be offering himself to the service of dead dogs. There must be other, more productive ways of giving oneself to the world, or to an idea of the world. . . . But there are other people to do these things . . . He saves the honour of corpses because there is no one else stupid enough to do it. That is what he is becoming: stupid, daft, wrongheaded.
Denne scenen kommer på et punkt i romanen hvor David allerede har undergått betydelig personlig utvikling, selv om han ennå ikke er klar over det selv. Men i filmen blir denne utviklingen nødvendigvis bare avslørt av Malkovich spill og karakterens handlinger, og Davids forhold til Sør-Afrikas fortid blir dermed ikke en sentral del av historien. Dette forholdet er imidlertid nøkkelen til å forstå romanens dypere mening. David og datteren Lucy reagerer fundamentalt forskjellig på overfallet de opplever; han vil bringe inn politiet, søke hevn, mens hun vil legge seg ned og godta det som har skjedd. Hun er villig til å påta seg den historiske skylden David i utgangspunktet avviser bør eksistere, men når han i filmens avslutningsscene avlegger Lucy et besøk, er dette i romanen ikke ment å signalisere at han godtar hennes resonnement, bare at han godtar at det er mulig å resonnere annerledes enn han gjør selv, han godtar forandring og at han er en annen enn Lucy, en som må inviteres inn i hennes liv igjen:
The truth is, he has never had much of an eye for rural life, despite all his reading in Wordsworth. Not much of an eye for anything, except pretty girls, and where has that got him? Is it too late to educate the eye? . . . «Where is the truck?» asks Lucy. She is flushed from her labours and perhaps a little sunburnt. She looks, suddenly, the picture of health. «I parked and took a walk.» «Will you come in and have some tea?» She makes the offer as if he were a visitor. Good. Visitorship, visitation: a new footing, a new start.
David mener historien er noe man bør legge bak seg, Lucy mener at det er umulig. Et av romanens mange poenger er at de begge har rett, og at de kan ha rett, og være uenige, samtidig. Hverken David eller Lucy er personlig ansvarlige for overgrep begått av Apartheid-regimet, men de kan likevel ikke vaske av seg en hver skyld, eller skam. Dette aspektet kommer ikke tydelig frem uten fortellerstemmen filmskaperne velger å klare seg uten. Filmteknisk er valget antagelig godt, men det fratar historien noe av dens filosofiske dybde.
