Det er slående overfladiske likheter mellom de to duoene som for tiden forsøker å overbevise folk om at de er best egnet til å forvalte nøklene til den amerikanske statskasse, lovverk og atomvåpensarsenal. På begge sider finner vi erketypiske representanter for det mye utskjelte men betryggende forutsigbare etablissementet: gamle og gråhårede hvite menn, med lang fartstid i den lovgivende forsamling, begge med sin historie om personlig offervilje, karakterstyrke og alt det der. Tilsvarende stiller begge partier med sin potensielle ”historiens første” kvinne eller mørkhudede, unge og kanskje uerfarne, men med glød og reformiver, representanter for det nye, postdiskriminerende USA. Den eneste forskjellen ligger i hvem som i hvert tilfelle får pryde toppen av stemmeseddelen.
I mange sammenhenger vil det, når klart hierarkiske stillingspar skal bekles, være klokt å plassere den mest erfarne kandidaten på toppen. Dette vil gi den fremadstormende muligheten til å oppholde seg noen år, om ikke i kulissene så i hvert fall i bakgrunnen, observerende, med en bratt læringskurve, og deretter unikt kvalifisert til å ta steget opp i den øverste divisjon en eller to valgperioder senere. Den trygge, godt utprøvde mentorordningen som arbeidsplasser og læresteder har sverget til i århundrer, overført til amerikansk politikk av et republikansk parti som har nettopp Tradisjon som sitt fremste honnørord. Likevel vil jeg hevde at dersom en effektiv og velfungerende administrasjon er målet, vil demokratenes tilsynelatende uortodokse strategi være mer hensiktsmessig.
Årsaken til dette ligger i den spesielle rollen amerikanske visepresidenter er tenkt å skulle spille. (Dick Cheneys stadige unilaterale mandatutvidelser forandrer ikke dette.) Visepresidenten skal 1) presidere over kongressen og 2) overta presidentens stilling dersom denne skulle forulykke eller på annen måte bli forhindret fra å utøve sitt embete, og dette er også alt. Den første delen av stillingsbeskrivelsen har man gått noe bort fra i senere tid, men grunnloven åpner ikke for å utvide andre ansvarsområder som kompensasjon. Dette gjør at det i amerikansk politikk er en vesens- snarere enn gradsforskjeller forbundet med de to toppstillingene.
Presidenten vil ha et klart definert og meget bredt mandat, vetorett i budsjett- og legislative spørsmål, øverste kommando over militære styrker, udiskutabel utøvende makt og dertil et enormt apparat av rådgivere, eksperter, håndlangere, assistenter og ikke minst ministere. Nåværende president Bush har, med god hjelp av alle disse støttespillerne, eskalert den finansielle, militære og kulturelle krisen USA har befunnet seg i siden Nixons dager i et slikt omfang at landet nå befinner seg på kanten av en lang rekke stup, hvor man balanserer på tåspissene med roterende armer, lik en Per Ulv som ikke engang kan stole på å bli brakt tilbake i full vigør av en allmektig og tilgivende animatør. Dette beviser at presidentembetet er en båt som godt kan bli til mens man ror, ettersom havet er gitt, og enormt.
Visepresidenten, derimot, er henvist til å definere sin egen stilling, opparbeide seg et uformelt mandat, øve innflytelse gjennom myke kanaler, ofte i direkte opposisjon til en egenrådig og individualistisk orientert kongress, bestående av folk som fremfor alt søker gjenvalg. ”Her er en bøtte og et hull i bakken” sier grunnloven til den blivende visepresident, ”få nå se om du kan lage ditt eget hav.” Det er selvfølgelig mulig at Sarah Palin kan fremstå som en usedvanlig effektiv navigatør, men Joe Biden har allerede brukt tredve år på å bære vann.
Den viktigste grunnen til at det er bedre med en ringrev som visepresident for en outsider enn motsatt er imidlertid de spesielle omstendighetene som eventuelt vil sende nummer to til himmels: Presidenten dør. Nasjonen er i sorg, Washington i kaos, pressen i hysterisk ekstase. De potensielle internasjonale ringvirkningene er betydelige. På få timers varsel må Palin eller Biden overta det mest profilerte kontoret i den vestlige verden, en overtagelse Obama og McCain selv har brukt årevis på å forberede seg på muligheten av, og tre måneder i visshet om at det skulle skje. Det er mye viktigere med innsidekunnskap ved en plutselig, uoversiktlig og uønsket maktoverdragelse, enn ved en varslet, kontrollert og nøye planlagt en. Joe Biden har allerede gjensidig kjennskap til både nasjonale og internasjonale ledende politikere, personlig og av omtale, og vil kunne garantere for USAs stabilitet og forutsigbare rolle på verdensscenen med en trygghet og autoritet Sarah Palin ikke vil kunne oppnå, kastet inn i en nokså fremmed verden som hun vil være.
Det taktisk trygge valget er altså å spille jokeren først, og la honnørkortene operere som forsikring i bakgrunnen. Den motsatte strategien kan fort føre til at USA blir sittende igjen med Svarteper.
