Denne rapporten fra The Linux Foundation, som viser at en stor andel av videreutviklingen og vedlikeholdet av Linux blir gjort av fagfolk i arbeidstiden, er interessant av flere grunner. Først og fremst gir den et bilde på hvor viktig massekollaborasjon er i ferd med å bli, ikke bare som et sosialt fenomen, men i økende grad som forretningsmodell. I tillegg gir den en indikasjon på hvilke selskaper folk som er interessert i å støtte fri programvare bør handle fra. Men når dekningen, slik som i denne artikkelen (via slashdot), tar form av en slags avsløring av myten om at operativsystemet Linux er bygget på dugnad, i en tone som antyder at det man egentlig er interessert i å si er: “Se her! Penger er en avgjørende faktor for utviklingen av fri programvare også.” (selv om denne saken også kan leses som en avsløring av myten om Linux som et useriøst gutteromsprosjekt), blir totalbildet noe misvisende.
Linux er kjernen i operativsystemet GNU/Linux. Den utvikles av entusiaster, maskinvareprodusenter og andre som av ulike grunner har interesse av at den er best mulig. Alt arbeidet foregår under oppsyn av Linus Torvalds. IBM ønsker at Linux skal kunne brukes smertefritt på deres maskinvare, og det er derfor en god strategi å bidra til utviklingen av programvaren. Ettersom Linux er lisensiert under GPL, må all koden IBM har betalt sine ansatte for å utvikle gjøres tilgjengelig for alle interesserte, også deres konkurrenter. Når Linux blir mer utbredt, vil også konkurransen om å bidra med kode øke, hvilket hever kvaliteten på programvaren, og gjør den mer attraktiv for flere bedrifter, som igjen vil ha interesse av å bidra til utviklingen. Et klassisk illustrasjon av begrepene snøballeffekt og vinn-vinn situasjon. De eneste som tilsynelatende taper på at kommersielle bedrifter spiller en rolle i utviklingen av fri programvare, er de av oss som har et romantisk syn på fenomenet; vi som tenker at som brukere av GNU/Linux har vi tatt et politisk standpunkt mot megakorporasjoner og storfinans. Vi liker å tenke at “folk flest”, eller “brukerne”, ikke IBM og Novell, bestemmer over utviklingen. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å slutte å tenke på denne måten, samtidig som vi ønsker hjertelig velkommen innflytelse fra aktører med store økonomiske muskler.
Om GNU/Linux, slik det fremstår for en sluttbruker, var en organisme, ville Linux vært sentralnervesystemet. Dette er, som vi vet, en ekstremt viktig del av den organiske kroppen, noe alle mennesker er helt avhengige av, men likevel noe vi ikke tenker mye på i hverdagen. I vårt daglige liv virker øyne, fingre, føtter, lunger og fordøyelse vel så viktige for vår effektivitet og fornøyelse som sentralnervesystemet, men dersom det sistnevnte ikke fungerer optimalt, vil alt annet lide. GNU er kanskje hjernen til denne organismen, Gnome og KDE kan være huden, eller øynene, alt ettersom. Emacs kan for noen representere et par hender; for andre vil Firefox eller bash ha denne rollen. Metaforen kan strekkes til det absurde og tilbake igjen, men poenget er dette: Om du har problemer med sentralnervesystemet, vil du være villig til å bruke ganske mye penger på å oppsøke verdens fremste medisinske eksperter. Om hjertet skranter vil du kanskje foretrekke en noe billigere tur til Ullevål Universitetssykehus, mens en lei forkjølelse eller en brukket arm kan behandles av din lokale fastlege. For sjeldne sykdommer er kanskje ikke store og velkjente aktører det beste alternativet, ekspertisen befinner seg muligens i en nisjeinstitusjon. Skrubbsår pleier vi selv med salve og plaster, og en øm nakke kan en god venn eller partner massere.
Slik fungerer GNU/Linux også. Ekspertisen som trengs til å opprettholde selve kjernen er betydelig, og er derfor ofte godt betalt. Men det er ikke bare kjernen som utgjør operativsystemet. Det finnes tusenvis av små og store programmer til GNU/Linux, mange opprinnelig skrevet av tenåringer på hobbybasis, andre av profesjonelle programmerere som på eget initiativ fjerner irritasjonsmomenter fra hverdagen, mange av bedrifter med spesialiserte behov, og nesten alle vedlikeholdt og videreutviklet av en eller annen kombinasjon av disse. Avhenging av behov velger vi programmer fra ulike kilder. Sammen utgjør disse programmene, og alle modifikasjonene av dem, en gigantisk samtale, en samtale som har som mål å kontinuerlig forbedre kommunikasjonen mellom menneske og maskin (og maskiner imellom), fundert på et prinsipp om at alle skal ha tilgang på like vilkår. Denne samtalen utgjør GNU/Linux’ sjel, og den er det all mulig grunn til å beholde et romatisk syn på, økonomisk innflytelse på systemets kropp til tross.
