Etter noen uker med dual booting mellom Ubuntu 7.10 og Windows Vista har jeg kommet frem til at det er en strukturell faktor som ligger til grunn for mye av forskjellen i brukeropplevelse mellom de to systemene. Begge er dypt paranoide systemer; spørsmålet er hva de er så redde for.
Vista-brukere vil ha merket seg at med default-instillingene intakt, ser en ikke standardmenyen (File Edit View etc.) i mange programmer, en kan ikke uten videre lagre noe i C:, og det dukker til stadighet opp en boks som ber en bekrefte at en faktisk har bedt maskinen om å utføre handlingen den er i ferd med å gjøre. Windows Vistas største skrekk er at brukeren eller systemet selv utilsiktet skal gjøre noe dumt.
Ubuntu er, på den annen side, og i likhet med de fleste andre Linux-distribusjoner, livredd for at uvedkommende skal ha fått adgang til din maskin, fysisk eller gjennom et nettverk. Derfor ber det om at du oppgir passord for å endre viktige instillinger og lignende, men etter at dette er gjort, kan du gjøre hva du vil, kun begrenset av din egen kompetanse. Dette er fordi systmet har større selvtillit enn Vista, og fordi det er seg sin rolle som underkastet brukeren bevisst. Du skal ha lov til å gjøre ufattelig dumme ting med din egen maskin eller konto (og tro meg, jeg har ved flere anledninger benyttet meg av denne retten), men ingen andre skal kunne endre dine innstillinger
Jeg skal ikke påstå å være spesielt datakynding, og ettersom jeg kun bruker Vista når jeg må, blir det ren spekulasjon når jeg sier at jeg er ganske sikker på at man kan sette opp Windows-systemer til å be om passord i stedet for bekreftelse ved bestemte handlinger. Men dersom man ønsker å ta operativsystemer på alvor som meningsbærende materiale, er det viktig å vurdere dem på deres egne premisser — d.v.s. se på hvordan de oppfører seg ‘ut av boksen’, i tillegg til å utforske deres fulle potensiale.
Personlig både tror og håper jeg at fremtiden tilhører programvare som lar brukeren beholde sin frihet til å gjøre hva pokker hun vil, samme hvor dumt det er.
