Jeg tar ofte trikken fra Stensgata. Det passer seg best sånn, med tanke på hvor jeg bor, mener jeg. Og dagen i dag er en nokså vanlig dag, med unntak av temperaturen, som er lav nok til at folk som meg ikke rynker på nesa av at VG trykker den på forsiden av avisen sin, i krigstyper, og understreker at folk kommer til å dø. Det virker sannsynlig nok.
På Bislett går to usedvanlig velkledde narkiser på vognen der jeg har funnet meg en ståplass. De spiser kroneis. En med jordbær og en med sjokolade. Selv det melkehvite stoffet over kjeksen har pådratt seg en forfrysning, og ser skrukkete men glatt ut, på en litt usunn måte. Like ved Dalsbergstien ligger det en ungdomsskole, og en drøy tiendeklasse flyter ombord. Under halvparten av dem har lue på seg. Vi er kanskje en nasjon av kronisk sykelønnede, men kulda, den tar vi. Lett.
Litt lenger nede i byen tilbyr en gammel dame plassen sin til en enda eldre dame, og en sekstenåring prater nervøst med en svært tiltrekkende kvinne han har støtt på, og tydeligvis kjenner gjennom familien sin. Han drømmer om å ligge med henne, men vet han ikke kommer til å gjøre det. “Du prater så rart”, fniser hun. “Er du fra Østfold, eller?” “Sorry, da”, mumler han, hadde den vært synlig i trengslen ville han sett i bakken. “Det er tøft, da”, lyver hun. De går av på Stortorvet, selv om ingen av dem skal dit.
Selv går jeg ofte av trikken på Jernbanetorget. Idag er en nokså vanlig dag. Plata er åpen. Norge er i drift. Men det er litt kaldt, så jeg tar på meg vanter. Det er best slik. Med tanke på hvor jeg er, mener jeg.
Omtrent dette sa jeg, nokså høyt, i sekstiårsdagen til en god venn av mine foreldre:
Det er ikke ofte jeg får mulighet til å snakke for en så gammel forsamling. Og det er jo litt typisk at sekstiåttere som dagens jubilant ikke vil ha noe av taler og andre slags borgerlige klisjeer, men satser på unge og friske underholdningsinnslag, uten å en gang spørre om hva han kommer til å få høre. Er det nytt og annerledes, er det sikkert bra, har han tenkt. Den manglende kvalitetskontrollen som har brakt meg hit i dag er typisk for forholdet mellom folk som meg og folk som dere, og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å snakke litt om hva dere egentlig har gjort med oss.
Mens foreldrene deres gikk stivpyntet og rakrygget, men noe motvillig inn i fremtiden, brukte dere blomsterbarn av seksti- og syttitallet tiden på å utfordre de etablerte sannhetene deres, radbrekke de autoritære styresettene, og elske hemmningsløst med hverandre, i Slottsparken snarere enn ektesengen. Alt dette er selvfølgelig flotte ting å gjøre. Men det har gjort det veldig vanskelig for oss som kommer etter å gjøre opprør mot verdiene deres, fordi vi ved å gjøre det bare ville etterlignet dere.
Continue reading Sekstiårsdagstale
John Olav Egeland varsler i Dagbladet at det ikke er avisene, men journalistikken, som kommer til å bli stående og trippe når musikken stanser i massemediens stollek om markedsandeler på internett. Internett er et kjøpers mediemarked, faktisk i så stor grad at en vesentlig del av selgerne nekter plent å ta betalt for produktet sitt, på prinsipielt grunnlag, og kjøperne har bestemt at det er mer eller mindre slik det bør være, og er svært motvillige til å betale for noe som helst.
Båndbredde, derimot, betaler de fleste av oss månedlig for. Er det ikke på tide at staten kjøper opp landets bredbånd, tar seg beskjedent betalt for bruken av dem, og fordeler inntektene blant innholdsprodusentene, strengt basert på innkommende trafikk? Eksisterende mediehus tiltrekker seg allerede nok treff til at de under et slikt regime vil kunne lønne fast ansatte journalister, og sende dem på research-krevende oppdrag, særlig dersom de kombinerer det med reklameinntekter (eller, for mer spesialiserte publikasjoner av høy kvalitet, abonnementssalg). Det vil åpne seg nye muligheter for folk som vil starte på egen hånd, alene eller sammen med andre.
Nye problemer kommer også. Vil ikke det å knytte betaling strengt opp til popularitet føre til populistisk innhold? (Vi tenker så lavt om oss selv, antagelig med god grunn.) Hvordan sikrer man seg mot sleipe triks for å tiltrekke trafikk? Twinglyhoreriet ville tatt helt av. Se og Hør ville fått «statsstøtte» likevel. Folk ville blogget døgnet rundt, og sluttet å melke kyrne eller stå ved samlebånd på Kongsberg. Og så kommer apokalypsen, fiendtlige aliens, den Russiske hæren, eller en finanskrise, og vi blir stående der, ubevæpnet og uten melk, men med masse spennende nettsider. Hvorfor ender alltid ideene mine i sivilisasjonens undergang?
[Oppdatering: Helge Øgrim gjør meg via twitter oppmerksom på at Andreas Wiese sier noe lignende det jeg sier i Dagbladet på papir. Uten å ha lest saken hans, tipper jeg at jeg er litt mer radikal enn ham, i det jeg vil gjøre staten til den fremste nettilbyderen, og betale alle som produserer innhold på nett. Men så går det jo også grusomt galt i min visjon, så kanskje det er lurt å høre på mer moderate stemmer.]
Originalteksten er her.
Om å le av Loe — Av Ari Behn
Du og jeg er svært forskjellige, sa Erlend Loe første gang vi møttes. Det var høsten 1999 og jeg spurtehadde spurt ham om vi skulle alternere på en spalte i Aftenposten. (Han sa vel ikke uoppfordret at dere var så forskjellige, før du hadde gitt ham tilbudet?) Det virket som han ikke kunne få seg til å troskjønte at det var nettopp derfor jeg spurte akkurat ham. (Forklarte du ham grunnen, og han nektet å tro deg? Det er jo i såfall en morsom scene, som du kunne gjort mer utav: Behn: “Men det er jo nettopp det som er så kult, at vi er så forskjellige. Så kan vi krangle med hverandre og skape litt oppstyr.” Loe: “Nei, Ari, den kjøper jeg ikke, du farer med løgn.”) Loe vs Behn. (Litt pretensiøst, men ok.)
Continue reading Om jeg var norsklæreren til Ari Behn
 Vil Barack Obama bli like fremmedgjort som sitt forbilde?
En høstdag for drøyt fire år siden, i et land langt (men ikke lenger enn langt) borte, fikk en ung, svart senator tidenes dårligste idé. I dag, 20. januar klokken 18:00, norsk tid, blir ideen virkelighet. Verden vil juble over at Bush forlater oss, og den dype angsten som har preget USA og dets befolkning siden slutten av 2001 vil overføres med et nys og en bønn til Barack Hussein Obamas skuldre. Stakkars mann. Ikke bare har han frasagt seg alt han har hatt av privat og sosialt liv, ikke bare har han overlatt sin egen personlige sikkerhet til en håndfull Secret Service-agenter med begrenset vokabular, ikke bare har han ødelagt muligheten til å bli noe mer enn en skygge av påfallende fravær i de viktigste årene av sine døtres liv. Han har også preemptivt påtatt seg skylden for alt som kommer til å være galt i USA i 2011. Hva får den smarteste amerikaneren jeg noen gang har sett på en TV til å gjøre noe så dumt? Religion? Ambisjon? Masochisme? Psykofarmaka? Uansett årsak kommer Barack Obama ikke til å være lykkelig, ikke til å føle seg avslappet og på høyden, ikke til å ta seg en fridag, på minst fire år. Egoisten i meg er fornøyd, men empatisten roper «Nei, Barack, ikke gjør det! Du kommer til å angre.» Men om du på død og liv må, håper jeg i hvert fall at du kommer til å gjøre det riktig. God nyadministrasjon.
Politimannen, altså, ikke korrekturavdelingen til VG.
Politiet: – Vanskelig å unngå nye opptøyer – VG Nett
Leder for fellesoperativ seksjon seksjon [sic] Johan Fredriksen kan ikke garantere at politiet vil kunne forhindre blitzere eller andre på [sic] nytt vil sende fyrverki [sic] mot politiet og smadre butikkvinduer i Oslo Sentrum.
- Et sånt politi tror jeg ikke Norge vil ha. Vi bruker ikke mer maktmidler enn nødvendig. Vi er her for å verne om demonstrantene og ytringsfriheten, og da vil det alltid være et spillerom.
Løst relatert:
via Ethan Zuckerman
Så langt ser det ut til at det 21. århundre vil bli sterkt preget av asymmetrisk krigføring. Det som i disse dager skjer på Gaza er bare det seneste tilfellet i en lang rekke katastrofer, vi kan nevne Irak, Afghanistan, Tetsjenia, Somalia og Darfur, og fremdeles har vi bare skrapet overflaten. Felles for disse er at det ikke synes å være løsninger i sikte.
På nittenhundretallet tok kriger slutt. Etter noen år med brutal nedslakting av fiendens soldater og i økende grad – ettersom bombefly ble billigere og mer effektive – sivilbefolkning, vant den sterkeste parten, og opprydningen kunne begynne. (At denne prosessen som regel ble så dårlig håndtert at den førte til nye kriger er et annet spørsmål. Dette er ikke en nostalgisk tekst.) Den kalde krigen skulle også være den siste, fordi begge parter var blitt for sterke til å tape, og dermed hadde de heller ikke interesse av å satse alt på å vinne.
I våre dager er situasjonen en ganske annen, og dertil tilsynelatende håpløs. Vi har i noen tid sett beviser for at den teknologiske utviklingen har endret krigens natur. Langdistansevåpen er blitt så billige og lett tilgjengelige at overgivelse ikke lenger er nødvendig, bare motivasjonen blant noen få er sterk nok. Antall soldater et land disponerer er ikke lenger en avgjørende faktor når raketter lett kan sendes avgårde på privat initiativ. Dette er dilemmaet Israelske styresmakter befinner seg i, og det gjør ikke saken bedre at det snart er valg.
Continue reading Makt og følelser på Gaza
Sponheims alternative nyttårstale tyder på at det kan bli et underholdende valgår. Legg spesielt merke til at han omtaler seg selv som radikal, og SV og Arbeiderpartiet som konservative. Men hva pokker er det Dagbladet prøver å si med URIene sine? http://www.dagbladet.no/2008/12/31/kjendis/test/kake/hornmusikk/4203047/ ? Hva går jeg glipp av her?
 Stephen Harper vil spise både deg og Canada.
Bilde av andrésmh. CC: BY-SA.
|
Det går hardt for seg i Canada om dagen. Siste nytt er at det fascistiske partiet har grepet makten i et desperat forsøk på unngå at opposisjonen, bestående av separatister, sosialister og noen lett forvirrede anarkister, skal stille mistillitsforslag.*
|
Statsminister Stephen Harper håper at han ved å umiddelbart avbryte parlamentssesjonen enten skal få tid til å komme opp med en Slu Plan (også kjent som statsbudsjettet), eller at koalisjonen av hans fiender skal implodere. Så mens det lakker mot jul i autokratiet Stephenstan,** må vi i det fremdeles demokratiske Norge spørre oss, hva kan vi lære av våre canadiske venners ulykke? Jo, at Venstre ikke må være redde for å samarbeide med Arbeiderpartiet for å felle en eventuell FrP-regjering.
*For det som egentlig skjedde, se for eksempel The Economist.
**Fullt navn, til bruk i diplomatisk sammenheng: Det Umåtelig Opplyste Eneveldet Stephenstan, navnet på landet tidligere kjent som “Canada, Hennes Høyhets Dronning Elizabeth den Andres Personlige eiendom”", og fortsatt minst like villige til å samarbeide med hvem det skal være, både om kjøp og salg av olje.™
|
Her hadde det kanskje vært naturlig å skrive et par ord om meg som eier denne bloggen, i hvert fall nevne ting som alder (27) og etternavn (Giverholt), og si noe om at dersom du er hypp på å betale for at jeg skal skrive noe for deg eller en publikasjon du vet om, er det bare å ta kontakt. Men jeg kjenner ærlig talt ikke meg sjæl så godt. Så jeg dropper hele greia, og viser frem noen bilder i stedet. De som er linket er å anse som gratisreklame for verdige formål. Det er jeg som avgjør hva som er verdig og ikke.
|
